Tidlig om morgenen den 27. februar 1945 ble en gutt født på Namdal sykehus i Namsos. Han målte 51 cm og vog 13 1/2 mark. Etter dagens måleenhet tilsvaret det 3375 gram. Ikke store knøttet, men sikkert ganske vanlig – underforstått 2. verdenskrigs rasjonerings-systemer. I sykehus-journalen stod det å lese: Velskapt guttebarn født kl 06:10, mor Astrid Johanne Sverkmo og far John Haakon Sverkmo. Det var en tirsdag og Laila og Lill hadde navndag. I den utbombede byen Namsos, var det forberedelser i gang for å jage den tyske okkupasjonsmakten. Ikke mye bebyggelse stod igjen etter den tyske bombingen 20. april 1940.

Byens historie går i hovedsak tilbake til opprettelsen i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.  Etter tidens normale barseltid på sykehuset, fikk mor og jeg lov å reise hjem til far på Namdalseid. Jeg har ikke helt klart for meg hvor mitt første hjem var, men det var vel etter all sannsynlighet gården Øvre Bøgset. Far jobbet på den tiden som skogsarbeider og snekker. Det som er sikkert er vi bodde på denne gården frem til far og mor i 1949 overtok småbruket Enget. Der var far født og oppvokst. Mine besteforeldre, Nils og Alette, hadde drevet fjellgården frem til mine foreldre overtok. Det første jeg klart husker fra mitt livsløp er den dagen jeg satte to fingre, pekefinger og langfinger på høyre hånd inn i et monster av en stikkontakt. Den var plassert litt høyt på veggen i et rom. Stikkontakten var stor og svart! Foran sto det en seng eller sofa, som jeg som toåring krabbet opp i. Jeg husker støtet jeg fikk som om det skjedde i går.  Ellers kom jeg greit fra det – tror jeg! Siden jeg stod i en seng eller sofa hadde jeg ikke jordkontakt.

En annen hendelse jeg husker fra denne vinteren var da jeg løp til våre naboer på gården Bøgset. Der bodde John og Hilda Bøgset. Min far var en habil- og aktiv skiløper på den tiden. Han brukte å ha skiutstyret sitt stående i yttergangen til huset. En vinterdag i mars 1947, hadde jeg tatt turen ut i yttergangen for å leke med skistavene. Dette gikk ikke helt bra og det endte med at jeg knuste vinduet i gangdøra med en av stavene. Skrekk og gru – jeg ble virkelig skrekkslagen! Jeg tok beina fatt, ut i snøhaugene og løp med hjertet i halsen ned til Hilda på nabogården. Husker ikke helt hvor langt det var ned dit, men kan tenke meg et par hundre meter. Hva jeg hadde på beina er jeg usikker på. Muligens var det et par tova labber av ull. Jeg hadde neppe noe annet på føttene enn labbene. Da jeg nådde frem tok Hilda vel imot meg. Jeg tror nok jeg regnet henne som en slags bestemor i mitt unge liv. Hvordan det nå egentlig var, så fikk vel Hilda på en eller annen måte varslet min mor at jeg var kommet ned til henne. Jeg kan ikke huske om det ble noe straff for min uvørne opptreden hjemme. Det var jo en “alvorlig” affære å knuse et vindu på den tiden. I ettertid har jeg undret meg litt om det var i forbindelse med at min yngre bror, Johnny, på den tiden var nyfødt og antagelig nylig hjemkommet. Jeg hadde jo hatt gleden av å ikke dele oppmerksomhet med andre i et par år. Kanskje følte jeg litt på at jeg nå ble “oversett” til fordel for min nye lillebror?