Engang midt på 50-tallet fant jeg et brev. Det var skrevet av min far i 1948, før han overtok fjellgården Enget. Det var enten en kladd eller brevet ble aldri sendt. Jeg turde ikke spørre; snoking i mine foreldres små hemmeligheter ville nok ikke bli godtatt. Brevet lå i en adressert konvolutt. Den var ikke forseglet. Det var adressert til en mottaker i Dakota i USA. Dette var veldig spennende lesning for en 10 – 11 åring av min støpning. Min far hadde en veldig pen og tydelig håndskrift, så lesingen gikk greit selv om vi på skolen nå kun lærte formskrift. Det var skrevet med en sirlig kursiv håndskrift. Etter å ha lest brevet flere ganger, fikk jeg lyst til å lese flere bøker av Jack London (John Griffith Chaney) og Mark Twain, (Samuel Langhorne Cle) Jeg hadde tidligere lånt og lest et par bøker av dem fra skolebiblioteket. Jeg var en flittig gjest der. Det skulle vise seg, senere i livet, at dette brevet nok var med på å styre livet mitt i en bestemt retning. 

I mai 1945 skulle jeg få mitt navn innskrevet i kirkeboka. Sammen med dåps-følget gikk turen fra Enget. Først med robåt over Øyongen. Deretter med hest og vogn på Fjellvegen fremover mot kirka.

Denne hendelsen fikk jeg fortalt av min mor. Det var to ekvipasjer i følget. Den fremste vogna i følget ble dratt av en merr. Vogna bak av en hingst. Siden mine besteforeldre ikke hadde hest så var antagelig disse to lånt fra naboen på Bukta eller andre bruk i nærheten. Alt gikk vel i begynnelsen. Situasjonen oppstod da vi var kommet frem til Torengberget. Min mor satt i den forreste vogna med meg i armene. Plutselig skjente hingsten med vogna bak ut til siden, og kom opp på siden av vogna med min mor og meg ombord. Hingsten på et vis angrep merra ved å bite merra på ryggen. Vogna vår ble trengt ut mot stupet. Det var visst veldig nære på at både merra og vogna vår havnet i avgrunnen, minst 100 meter nedover skrenten mot elva Øyensåa. Et par hestvante og resulutte karer i følget fikk imidlertid tak i seletøyet på hingsten og tilsvarende på merra og fikk roet de ned før det gikk fullstendig galt. Ukrutt forgår vel ikke så lett har jeg lært! Og den skal tidlig krøkes den som god krok skal bli!

Senere kom det frem at merra hadde vært i brunst. Vi kom til kirka helskinnet og jeg ble døpt og innskrevet i kirkeboka med navnet Kristen Arvid Sverkmo. Oppkalt etter en onkel Kristen, som tragisk døde bare 3 år gammel og min morfar Kristian Overgård. Hvem navnet Arvid er etter vet jeg egentlig ikke. Min mor het Astrid og min farmor Alette, så muligens etter en eller begge? Senere i livet ble fornavnet mitt forandret til en annen skrivemåte. Det kommer jeg tilbake til da det ligger en historie bak dette.