I årene før jeg begynte på skolen besøkte jeg også ofte min mormor, Målfrid Overgård, født Fiskum. Hun bodde da på Føynem gård i Grong.

Min morfar, Kristian Overgård, var i sin tid ansatt som «oppdagelsesbetjent» i Bergenspolitiet. I dag tilsvarer det etterforsker eller detektiv. Da han døde bare 51 år gammel, flyttet de gjenværende i familien etter hvert tilbake til Trøndelag. Det er i vår tid litt rart å tenke på at morfar døde av noe så enkelt som blindtarmbetennelse. Det var før Penicillinets oppfinnelse og bruk, som først fikk utbredelse under 2. verdenskrig. Jeg fikk altså aldri møtt min morfar. Jeg husker ikke så mye fra disse besøkene hos mormor, annet enn vi ofte var på besøk hos andre nære slektninger i området Bergsmoen og Harran. Harran var den gang enda egen kommune.

Min mormor var glad i å gå turer i skog og mark og jeg var gjerne med henne på slike turer. Dette var nye omgivelser for meg. Jeg var godt vant med livet i skog og mark, men her fant jeg nytt terreng. Jeg fikk nye impulser. En dag jeg husker godt er at vi på en slik tur fant et fuglereir med to unger i. Reiret låg på bakken og ungene var døde. De hadde nok sultet ihjel. Jeg har alltid vært en utpreget dyrevenn. Veldig glad i forskjellige dyr – og dyrene har til gjengjeld likt meg. Sammen med min mormor begravde jeg disse små fugleungene. Jeg husker at de var såpass gamle at de hadde fått mye fjær på kroppene sine. Hele reiret ble lagt i et hull i jorda, som en slags kiste, og til slutt dekket med jord. Jeg insisterte på at fugleungene skulle begraves med en liten kvist mellom dem. Tanken var kanskje at de skulle ha hver sin del i reiret. Jeg var grepet av denne lille tragedien og den dukker fortsatt opp i mine tanker fra tid til annen. Dette er omkring 70 år siden.