Før krigen hadde min far bil. Den ble imidlertid plukket fra hverandre da krigen brøt ut for å hindre at den kom i hendene på fienden. Det var en noenlunde fremkommelig vei frem til Kårjorda ved Øyongen på den tiden. Her ses han sammen med en hund på fanget. I baksetet min tante Marie og mitt søskenbarn Aud. Bildet er fotografert på Langøra før krigen.

Omkring 20. august 1952 var første skoledag. Jeg husker bare små bruddstykker derfra. Det var mange barn som begynte i første klasse det året. Folk snakket om en rekordstor klasse – vi var vel knapt 30 stykker. Dette ble selvfølgelig en utfordring for selve skolen som hadde kun to klasserom. Ett som var beregnet for de minste, opp til og med 3. klasse tror jeg. “Storskolen” var vel fra og med 4. til og med 7. klasse i et klasserom tvers over gangen. Gangen var beregnet som gymnastikksal.

Hvordan det nå enn var, så gikk klassen min på skolen annenhver dag. Mener vi gikk tirsdag, torsdag og lørdag. Vi hadde med andre ord en fridag mellom hver skoledag. Sikkert ikke så verst sett med dagens skolebarns øyne! Siden min skolevei var både lang og tildels ufremkommelig, så måtte jeg ha losji fremme i bygda. Jeg bodde da de første to åra hos Ragna Hagen. Ho var både en snill, humoristisk og omtenksom enke som jeg kjente fra før. Ho var blant annet vaskedame på Samvirkelaget og på bakeriet hvor baker Hamstad regjerte. Hun var også syerske i bygda og hadde elektrisk symaskin husker jeg. Jeg brukte å være med henne om kveldene når hun vasket på Samvirkelaget. Hun syklet alltid til vaskejobben og jeg fulgte med på bagasjebrettet. Baker Hamstad satte fra tid til annen igjen et par “åtterwinerbrød” til oss. Disse smakte himmelsk!

Ragna bodde helt nede ved Bjørgbekken, i et lite halvannen etasjes hvitt hus, med et lite rødt uthus. Dette var tvers ovenfor den gamle idrettsplassen som lå der på den tiden. Denne bekken var det eneste jeg kunne sammenligne med barndomshjemmet mitt. Forskjellen var vel kanskje bare at jeg ikke kan huske at jeg noen gang fikk fisk der. Dessuten gikk Riksveien rett ved siden av. Det var grusvei den gang og det var ikke veldig mye biltrafikk. Som nærmeste nabo hadde hun Olaug og Sverre Heggdal. De hadde to barn – Solvår og Arne. Begge var litt eldre enn meg, men jeg husker jeg hadde mang en lekestund med Arne.

Etter hvert skulle jeg få oppleve at det ikke var «bare – bare» å komme inn til bygda for å gå på skole. Jeg var fra “fjellet”, som det ofte ble omtalt. Det ble etter hvert ingen «spøk» å til skolen og tilbake igjen. Det var vel på en måte slik at jeg ble sett på som en utenforstående inntrenger – en «fjellfinn» som sjargongen ville ha det til at jeg var. Min opprinnelige skeptiske holdning til skolen ble nærmest til virkelighet. Et par års tid ble et sammenhengene langt mareritt. Mobbing kaller man det i dag. Den gang het det “erting” men som nok kunne få dagens såkalte mobbing til å blekne i sammenligning. Det verste var nemlig at jeg ikke hadde noen å klage til eller søke beskyttelse hos.