Jeg hadde aldri vært i nærheten av et fly før jeg den 23. juli 1961 befant meg på Fornebu sammen med omkring 15 andre gutter og menn som var mønstret på MS Francisville. I tillegg var det flere andre som skulle til andre båter. Vi skulle til Rotterdam og skulle lande på en kjempestor flyplass som het Schiphol, mellom Amsterdam og Rotterdam. På Fornebu stod fly i alle størrelser og fasonger. I vente på å få ta av til de lyseblå høyder. Vet ikke hva som var grunnen, men det tok sin tid før vi fikk anledning til å gå ombord i flyet. Det viste seg å være et litt eldre charterfly, gulmalt av typen DC3. Det hadde et blått og hvitt flagg på halefinnen, noe jeg senere lærte tilhørte Fred. Olsen. Han er vel mere kjent som skipsreder enn luftfartsselskap. Jeg visste ingenting om ting som trykk-kabin. Dette flyet hadde ikke det og det skulle jeg etter hvert få erfare betydningen av. 

Da alle mann, mener å huske at det var et par kvinner også, omsider fikk innta setene ombord i flyet, var spenningen på topp hos meg. Vi kom oss etter hvert opp i lufta. Været var strålende og jeg fulgte nøye med landskapet under, da jeg hadde fått vindusplass på babord side – rett bak vingen. På turen oppover braket og smalt det i ørene. Dette ga seg da stort sett etter hvert når vi var kommet opp til det som jeg nå vet heter apex (høyeste punkt). 

Det gjorde egentlig litt vondt i ørene hele veien. Jeg hadde jo aldri hørt om å utligne trykket i ørene på den tiden. Vi fløy utover Nordsjøen. Den var knall blå i likhet med himmelen over. Jeg kan ikke huske hvor lenge vi hadde vært i lufta, da min betraktning av verden utenfor plutselig ble helt svart! Kan egentlig ikke huske om jeg ble redd eller om jeg tok form av et spørsmålstegn. Kort tid etter at min lyseblå betraktning av verden brått ble avbrutt, kom en rolig stemme over høytaleranlegget ombord. Denne forkynte som den naturligste ting i verden at det var litt problemer med babord motor og at kapteinen hadde stoppet den. Denne fly maskina fløy utmerket med bare en motor. Det viste seg å holde stikk. Tror vi landet på Schiphol etter ca 3 timers tur. Fra nedstigningen husker jeg at det gjorde fryktelig vondt i ørene og at jeg nærmest var helt døv etter vi landet. Det tok flere dager før hørselen var helt tilbake. Senere fikk jeg vite hvorfor min betraktning ut vinduet skiftet fra lyseblått til kullsvart. Det var et oljetrykk rør som hadde sprunget lekk og sprayet hele babord side med svart motorolje. 

MS Francisville var enda ikke kommet inn til Rotterdam havn da vi ankom. Vi ble fraktet til Sjømanns Hotellet i Rotterdam. Der ble vi vel nærmere en hel uke før båten kom inn til havn. Det var nærmest ingen av oss som hadde noe særlig med penger. En av karene blant oss var maskinsjef og kunne nok dette gamet både ut og inn. Han fikk ordnet med agenten vår i Rotterdam slik at vi fikk et lite forskudd på hyra. Jeg fikk 10 Gulden som på den tiden tilsvarte omkring 20 kroner. 

Sammen med et par andre gutter på min alder, dro vi på «byn”! Vi måtte jo sjekke ut sjøfartsbyen Rotterdam. Vi var nok litt forsiktig heldigvis, for vi startet ut med Coca Cola og is i et glass. Men vi gikk videre og fant et større sted med mye folk og ikke minst mange jenter. En av guttene som var med var fra Oslo, han var over 17 år og nærmet seg vel 18. Han var nok den mest “verdensvante” av oss tre og foreslo at vi skulle smake på det Hollandske ølet. Som sagt så gjort og plutselig hadde jeg en halvliter foran meg. Jeg hadde jo erfaringen fra mitt tidligere besøk ombord på den tyske båten friskt i minne, så jeg var litt skeptisk, men lot det stå til. Jeg konsumerte halvliteren sammen med de andre to. Jeg syntes ikke det var godt så det tok sin tid for meg. Men det er klart, etter en halvtime og en halvliter innabords så ble man jo i storform. Det gikk fort å bli verdensvant! Jentene der inne var uvanlig vennlige og gjorde seg veldig likendes. Dette var livet! Jeg forstod jo ikke den gang at de i virkeligheten var ansatt av stedets eiere for å åpne lommebøkene våre. De ville ha oss til å spandere drinker på dem. Noe vi var veldig villige til. Det skulle vise seg at det gikk veldig hardt utover mine ti Gulden, og det brennfort! Enda så billige drikkevarene var. Mener å huske at prisen jeg betalte for min halvliter var mindre enn en halv Gulden. Ingenting så galt at det ikke var godt for noe. Da pengebeholdningen min var redusert til bare noen små mynter og jentene forsvunnet, var det bare å begynne på veien tilbake til Sjømanns Hotellet. Da var sjømannslivet en sørgesang! Ingen flere utskeielser for min del før båten ankom kaia. Dette var bare en forsmak på hva som senere kom, men jeg hadde da lært meg noen nye realitets-rutiner.