Den utenomstatlige organisasjon, Reporters Without Borders (RSF), sier de har bevis for at russiske soldater henrettet journalisten Maks Levin i en skog nær Kiev 13. mars 2022.

Levin, var en ukrainsk fotojournalist som jobbet med en rekke store vestlige nyhetskanaler, inkludert Reuters og BBC, forsvant 13. mars mens han dekket Russlands angrep på den ukrainske hovedstaden Kiev. Liket hans ble oppdaget 1. april.

RSF sa at de sendte to etterforskere to Ukraina fra 24. mai til 3. juni, og at de konkluderte med at Levin, og en venn han var sammen med, «ble henrettet med kaldt blod».

“Bevisene mot de russiske styrkene er overveldende,” sa NGO i et sammendrag.

RSF sa at de fant flere kuler og patronhylser på stedet. Identitets-papirene til vennen og soldaten som fulgte Levin identifiserte 14 kulehull i bilen de kjørte. RSF sa at de også fant flere gjenstander med mulig DNA bevis, som vitner om tilstedeværelsen av russiske soldater nært åstedet. De fant også en kule rett ved stedet der Levins kropp ble funnet.

Analyse av bildene fra åstedet samt observasjonene gjort av funn som materielle bevis, peker tydelig mot en henrettelse. Det er sannsynlig at det har skjedd etter avhør og/eller tortur, sa RSFs generalsekretær Christophe Delore om rapporten. I sammenheng med en krig sterkt preget av propaganda og Kreml-sensur, betalte Maks Levin og vennen hans med livet for deres kamp for pålitelig informasjon. 

RSF sa at de sendte funnene sine samt alle bevisene til Ukrainas statsadvokats kontor.

Den 2. april sa Ukrainas statsadvokats kontor at journalistens kropp var funnet i Vyshgorod-distriktet, like nord for Kiev, og la til at «soldater fra de russiske væpnede styrker drepte den ubevæpnede Maksym Levin med to skudd».

Russland har konsekvent benektet å ha målrettet sivile, inkludert journalister, siden de begynte sin invasjon av Ukraina. Dette til tross for overveldende bevis på det motsatte.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Kilde: World Wide Freelance

Det er en av de siste dagene i mai måned. Kristian sitter i en stol på terrassen og nyter solnedgangen mot vest. På himmelen ser han noen få lakserøde slørskyer. Luften er kjølig og litt skarp slik en sen vårkveld gjerne er på denne kanten av landet. Et skjærepar har bygget reir i en stor Sitka-gran. Den står bare noen meter unna huset. Den ene av skjæreparet kommer flygende inn og forsvinner inn i boligen, antagelig for natten. Det er helt vindstille.

I sin barndom hadde Kristian vokst opp på en fjellgård med uhindret utsikt til områdets høyeste fjell. Når man såg det fra gårdstunet så virket det nesten som en stod ved foten av fjellet. Det var liksom bare en stor innsjø i mellom. Han drømmer seg tilbake mere enn 70 år siden. Det hadde vært en god barndom selv om det til tider kunne være svært strabasiøst. Nå er han på et helt annet sted, men i samme bygd. Han ser på det samme ruvende fjellandskapet, men det virker litt anneledes herfra. Det er mere på avstand. Liksom ikke så mektig lenger. Han under på om det kan ha noe med alderen å gjøre. Det er sannsynlig tenker han. Sett med barneøyne ble ladskapet større og mektigere. Dessuten var han mye nærmere dengang.

Siden barndommen har Kristian hatt et mangfoldig og rikt liv. Han tenker på den livserfaringen han fikk anledning til å tilegne seg. Mange skoler har han fått med seg, og en lengre og spennende militærtjeneste er vel av de tingene som har fått mest influens i livet hans. Ellers har en lang rekke forskjellige yrker preget og formet det han er i dag. Minnene lever.

Solen forsvinner nå bak fjellet. Det er såpass høyt at det sikkert vil ta enda en time før den forsvinne under havets horisont. Da først vil den virkelig fargerike himmelen tre frem. Ikke minst om det en noen skyer i området. Kristian sitter tålmodig og venter. Omsider kommer en fantastisk rød- og orange glød i de få skyene over Øyenskavlen frem. Sakte men sikkert som Hurtigruta minutt for minutt 2020.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com