Det er en av de siste dagene i mai måned. Kristian sitter i en stol på terrassen og nyter solnedgangen mot vest. På himmelen ser han noen få lakserøde slørskyer. Luften er kjølig og litt skarp slik en sen vårkveld gjerne er på denne kanten av landet. Et skjærepar har bygget reir i en stor Sitka-gran. Den står bare noen meter unna huset. Den ene av skjæreparet kommer flygende inn og forsvinner inn i boligen, antagelig for natten. Det er helt vindstille.

I sin barndom hadde Kristian vokst opp på en fjellgård med uhindret utsikt til områdets høyeste fjell. Når man såg det fra gårdstunet så virket det nesten som en stod ved foten av fjellet. Det var liksom bare en stor innsjø i mellom. Han drømmer seg tilbake mere enn 70 år siden. Det hadde vært en god barndom selv om det til tider kunne være svært strabasiøst. Nå er han på et helt annet sted, men i samme bygd. Han ser på det samme ruvende fjellandskapet, men det virker litt anneledes herfra. Det er mere på avstand. Liksom ikke så mektig lenger. Han under på om det kan ha noe med alderen å gjøre. Det er sannsynlig tenker han. Sett med barneøyne ble ladskapet større og mektigere. Dessuten var han mye nærmere dengang.

Siden barndommen har Kristian hatt et mangfoldig og rikt liv. Han tenker på den livserfaringen han fikk anledning til å tilegne seg. Mange skoler har han fått med seg, og en lengre og spennende militærtjeneste er vel av de tingene som har fått mest influens i livet hans. Ellers har en lang rekke forskjellige yrker preget og formet det han er i dag. Minnene lever.

Solen forsvinner nå bak fjellet. Det er såpass høyt at det sikkert vil ta enda en time før den forsvinne under havets horisont. Da først vil den virkelig fargerike himmelen tre frem. Ikke minst om det en noen skyer i området. Kristian sitter tålmodig og venter. Omsider kommer en fantastisk rød- og orange glød i de få skyene over Øyenskavlen frem. Sakte men sikkert som Hurtigruta minutt for minutt 2020.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com