Ytringsfrihet, hva er det egentlig

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

På pressefrihetens dag er det naturlig å se nærmere på hvordan nevnte forholder seg til ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet. I arbeid med journalisme er man helt avhengig av at det er tillatt å ytre seg. Dette skal ytrings- og pressefriheten sørge for. Dette er grunnelementer i et demokrati. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet gjennom §100. Ingen skal altså straffes for ytringer. Vi kan si det vi mener uten å være redd for å bli straffet for det. Ser man tilbake til den tiden Grunnloven ble skrevet (1814) må man gå ut fra at det de mente på den tiden var trykkefrihet, siden det var den eneste tilgjengelig massemedia. Trykkefriheten gir rett til å offentliggjøre sine tanker i trykt skrift, uten sensur fra noen offentlig myndighet eller andre. 

I dag gjør straffeloven det ulovlig å si noe som setter rikets sikkerhet i fare. Det er forbudt å krenke privatlivets fred. Slik er det også med diskriminering og hatefulle ytringer. Det er ikke lov med anonyme utgivelser. Det finnes også en lang rekke andre lover som på ulike måter setter skranker mot ytringsfriheten. 

Selv om vi har ytringsfrihet i Norge, finnes det altså etter hvert en del begrensninger. På sett og vis har vi byttet litt frihet mot andre rettigheter – som retten til personvern og retten til ikke å bli trakassert. Formuleringen i §100 åpner for politisk debatt og kritikk av myndighetene. Alle kan kritisere og stille spørsmål om det som skjer og beslutninger som blir tatt. Med bakgrunn i Grunnloven har media sitt samfunnsoppdrag. Men hva skje egentlig når et lands myndigheter kjøper seg inn i de fleste medier? Fri presse er en uavhengig enhet, og velger selv hvilke saker de vil skrive om, Uten innblanding fra myndighetene eller andre.

Derfor kan man stille seg spørsmål og kritisere forholdet som eksisterer i Norge. Staten er praktisk talt medeier i en rekke nasjonale medier og regningen sendes til skattebetalerne. Dette til tross for at landet vårt er kåret til best i verden på pressefrihet 7 år på rad.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Hvordan kan vi gjøre gode valg om vi ikke får den hele og fulle sannheten

Patalog Dr Roger Hodkinson, gir establisimentet det glatte lag:

Vitenskapen er avgjort. Det er en overveldende konsensus om at ingenting fungerte. Ingenting kunne fungere og ingenting vil fungere. Det inkluderer vaksinasjoner som ikke bare er unødvendige, eksperimentelle, uprøvde og som faktisk dreper mennesker.

Jeg vil bruke dette øyeblikket til å peke en finger direkte på hovedårsaken til hvorfor vi alle er her i dag. Og det er ikke myndighetene, nei det er oss leger, som har blitt skremt av våre høyskoler, både provinsielt og internasjonalt. Hvis leger ikke hadde blitt skremt, av selve enheten som skal beskytte deg mot meg, hvis de hadde fått lov til å si sin mening, uten trusselen om å miste inntekten, stillingene sine, så en individuell pasient som deg og meg i et lukket undersøkelsesrom, ha blitt fortalt sannheten. Sannheten! De har blitt nektet muligheten til å gjøre det. Det har vi hatt i århundrer.

De to prinsippene for medisinsk etikk er blitt tråkket på: 1. Gjør ingen skade og 2. Informert samtykke. Først; gjør ingen skade, har blitt tråkket på. Mandatene har drept som vi har hørt om flere mennesker. Mange flere mennesker enn de har reddet. Men informert samtykke – jeg vil stille deg et spørsmål: Hvordan kan di gi informert samtykke hvis du ikke er informert? Du har blitt nektet informasjon med vilje av høgskolene som skal beskytte deg. Jeg sier dette, og gjør et poeng av det: Høgskolene av leger og kirurger over hele dette landet og internasjonalt, er medkonspiratorer med regjeringen i statassanksjonert mord. Takk for oppmerksomheten.

Tale av patalog Dr Roger Hodkinson

Oversatt av Chris Overgaard

18 journalister arrestert under antikrigsprotester

Over 1300 mennesker, inkludert 18 journalister, ble arrestert over hele Russland 21. september da demonstrasjoner mot en militær mobilisering, erklært av president Vladimir Putin. Demonstrasjoner mot krigen i Ukraina fant sted i 42 byer over hele landet. International and European Federation of Journalists (IFJ/EFJ) krever løslatelse av disse innbyggerne som demonstrerte fredelig, samt journalistene som dekket demonstrasjonene.
I følge den uavhengige OVD-Info politiovervåkeren, har minst 1328 personer, inkludert 18 journalister identifisert av den uavhengige Journalists and Media Workers Union (JMWU), et IFJ/EFJn-tilknyttet selskap, blitt varetektsfengslet over hele landet så langt. Et flertall av de arresterte var kvinner.

De fleste av de arresterte journalistene hadde på seg pressevester og hadde med seg profesjonelle pressekort. Noen av dem ble raskt løslatt, andre fikk siktelser, noe som setter dem i fare for bøter og korte fengselsstraffer. I følge OVD-Info, en uavhengig overvåking, ble en journalist, Denis Lipa, ble av politiet i Moskva banket opp da han viste pressekortet sitt.

Journalist Artem Krieger, som sendte direkte for SOTA-Vision, ble arrestert, siktet for å ha hindret trafikken og ha utstedt en innkalling til det militære registreringskontoret.

“Dette er ikke første gang vi har sett at politiet behandler journalister, som dekker protester som demonstranter,” sa JMWUs kontorsekretær Andrei Jvirblis. “Noen ganger kan dette forklares med politifolks uvitenhet, men denne gangen er ønsket om å undertrykke all informasjon om protestene mot myndighetenes politikk åpenbart. Et samfunn fratatt informasjonskanaler ligner en organisme hvis smertereflekser er atrofiert. En slik situasjonen er dødelig farlig.”

“Disse målrettede arrestasjonene av journalister av politiet er en massiv sensuroperasjon,” sa EFJ-president Maja Sever. “Russiske myndigheter gjør tydeligvis alt for å skjule bølgen av protester i Russland. Vi hedrer arbeidet til russiske journalister som tar personlige risikoer for å informere offentligheten om bølgen av motstand mot krigen i Ukraina.”

“Denne bølgen av arrestasjoner av journalister er helt sjokkerende og nok et åpenbart forsøk på å tie sannheten. Tilgang til pålitelig informasjon er retten til enhver borger, og den russiske regjeringen må umiddelbart stoppe sine skremselshandlinger mot pressekorpset,” sa IFJ-president Dominique Pradalie.

Den 21. september advarte den russiske medieregulatoren Roskomnadzor om at media kan bli bøtelagt eller blokkert for å spre «falsk informasjon» om mobiliseringsaktivitetene i Russland.

Etter informasjon fra:

International and European Federation of Journalists

Av Chris Overgaard

Vi som blir sensuret av “fjasboka” er mange

Det har blitt fastslått at netstedet faktisk.no mottar kompensasjon fra Facebook for å sensurere informasjon de ikke liker. Dette er temmelig uakseptabelt i et land som kaller seg demokratisk.

Minerva avslører at nettstedet Faktisk.no – som er eid av en rekke norske mediekonsern – aktivt hindrer spredning av redaksjonelle saker på Facebook. Men ikke nok med det – en rekke personer blir daglig sensurert på FB fordi de har blitt satt i bås for å spre informasjon som nettstedet faktisk.no ikke liker.

Dette er helt i tråd med hva som ble praktisert i jernburet under sovjettiden. Som en annen journalist har uttalt, kan det sammenlignes med å gå inn på Narvesen og plukke bort aviser eller artikler man er uenige i.

Saken på Minerva: Slik reduserer Faktisk.no andre mediers synlighet på Facebook

Illustrasjonsbilde hentet fra Nettavisen

Faktisk.no har flagget artikler fra både Dagens Næringsliv og Nettavisen og mange flere og således aktivt bidratt til å hindre spredning av redaksjonelt innhold fra medier som følger Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten.

Med slik flagging kan innholdets synlighet bli redusert med opp til 80 prosent på Facebook, skriver Minerva, basert på kilder i selskapet.

Å tro at vi i dag lever under ett sunt demokrati er så til de grader misoppfattet at det grenser til sykdom. Ut i den store verden vet jeg av egen erfaring an Nordmenn er oppfattet som veldig naive og lite i stand til å ta gode beslutninger. Hvorfor kan man spørre? Det har nok sannsynligvis flere årsaker, blant annet fra den lange unionstiden med både Danmark og Sverige. Da lærte Nordmenn flest å stå med lua i hånda og ta imot smulene. Vi lærte å bli diktert etter alle kunstens regler.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

*Kilder blant annet: Minerva og Nettavisen

Fjasbokas sensurregime lever som aldri før

Mange er sikkert ikke klar over det, men når det gjelder sensur og fri informasjonsflyt så er Facebook blant de aller verste. Ved bruk av logaritmer samt mere og mindre useriøse aktører som for eksempel administratorer, utfører fjasboka en totalitær handling. De blokkerer nå faktaopplysninger og ting som ikke passer inn i deres agenda. Blant annet fra alternative medier som Hvermannsen ikke ellers får med seg. Man kan undres over hva formålet egentlig er. Vi kan vel anta at det dreier seg om veldig mye penger. Korrupsjon er vel nærliggende å tenke. Hvordan skal man takle dette?

Det er muligens flere måter å påvirke dette uvesenet på. Blant annet å legge ned de kontoer man har på Facebook. Ingen, kanskje med unntak fra de som kan operere uhindret med sine lysskye folkebedrag, er tjent med slik sensur. Selv har jeg valgt å skrive om det og publisere via andre kanaler.

Det har vist seg at sensur og tilbakeholding av informasjon mere og mindre er akseptert blant en veldig stor del av vår befolkning. Hvorfor det er slik er det vel nærliggende å forestille seg at våre egne myndigheter har noe skyld i. Det har faktisk blitt slik at det er et flertall mennesker i vårt samfunn som er livredd for å si sin mening. De er redd for kritikk og eventuelle represalier. Disse menneskene blir totalt tause når de leser informasjon som de er enige i men ikke tør tilkjennegi. Hvordan vet jeg dette med sikkerhet? Jeg har i stillhet både forsket på fenomenet og også lagt ut “baits” for å finne svar. Det finnes ingen tvil. Vi har et polarisert fenomen blant oss. Dette til nytte og gavn for makthavere.

Stadig finner vi spørsmål og situasjoner av samfunnsmessig stor betydning som ikke blir besvart av de det gjelder mest for. Noen tør ikke ytre seg fordi de er redd for “hva naboen” måtte mene om de stikker hodet frem. Altså en situasjonen som kan sammenlignes med nasjoner med et totalitært styre. Man holder kjeft for å unngå ubehageligheter. Jeg har tidligere i livet besøkt og oppholdt meg noen tid i slike samfunn. Man måtte veie på “gullvekta” hva man mente og hva man sa. Ingen behagelig situasjon.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Fortsetter…

Bla bla all over…

Dette er en pågående trend blant MSM i Norge og andre land. Mediene forsøker å rettferdiggjøre grove forbrytelser ved å blande inn hva som hadde skjedd før forbrytelsen. Er dette god journalistikk? Nei, i alle fall ikke slik jeg lærte å tolke det. De er heller ikke konsekvent slik. Nå har vi muligheten til å sammenligne to forskjellige hendelser i den senere tid. Begge forbrytelsene utført av samme folkegruppe.

For omkring en uke siden angrep en mann et utested i Oslo med skytevåpen. Han drepte 2 og skadet 21 personer. Her blir det ikke nevnt noe, etter det jeg erfarer, om den sannsynlige bakgrunnen til angrepet. Sist lørdag skjedde et nytt angrep, utført av samme folkegruppe som forannevnte morder. En person ble sendt til sykehus med ambulanse og 4 andre til legevakten. Det var vel nærmest et under at det ikke gikk liv tapt i angrepet.

Her brukte angriperne en bil, slik vi kjenner det fra mere og mindre dårlige gangsterfilmer, til å presse ofrenes bil av veien. Bilen havnet på taket utenfor veien.

Nå stiller media med en slags rettferdighets-forklaring i diverse nyhetsoppslag på hvorfor angrepet skjedde. De som ble angrepet satte fy på en en bok, som temmelig sikkert morderen fra utestedet forholdt seg til, da han angrep et homoseksuelt miljø. I denne boka står det temmelig klart beskrevet hvordan mann skal behandle såkalte “skjeive” mennesker. Det kan vel være sannsynlig å tenke at noen er så støtt og forbanna over en slik bok at de setter fyr på den! Altså en fullt tillatt handling under ytringsfrihetens paraply. Det rettferdiggjør i alle fall på ingen måte drapsforsøk!

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Russiske soldater henrettet journalist

Den utenomstatlige organisasjon, Reporters Without Borders (RSF), sier de har bevis for at russiske soldater henrettet journalisten Maks Levin i en skog nær Kiev 13. mars 2022.

Levin, var en ukrainsk fotojournalist som jobbet med en rekke store vestlige nyhetskanaler, inkludert Reuters og BBC, forsvant 13. mars mens han dekket Russlands angrep på den ukrainske hovedstaden Kiev. Liket hans ble oppdaget 1. april.

RSF sa at de sendte to etterforskere to Ukraina fra 24. mai til 3. juni, og at de konkluderte med at Levin, og en venn han var sammen med, «ble henrettet med kaldt blod».

“Bevisene mot de russiske styrkene er overveldende,” sa NGO i et sammendrag.

RSF sa at de fant flere kuler og patronhylser på stedet. Identitets-papirene til vennen og soldaten som fulgte Levin identifiserte 14 kulehull i bilen de kjørte. RSF sa at de også fant flere gjenstander med mulig DNA bevis, som vitner om tilstedeværelsen av russiske soldater nært åstedet. De fant også en kule rett ved stedet der Levins kropp ble funnet.

Analyse av bildene fra åstedet samt observasjonene gjort av funn som materielle bevis, peker tydelig mot en henrettelse. Det er sannsynlig at det har skjedd etter avhør og/eller tortur, sa RSFs generalsekretær Christophe Delore om rapporten. I sammenheng med en krig sterkt preget av propaganda og Kreml-sensur, betalte Maks Levin og vennen hans med livet for deres kamp for pålitelig informasjon. 

RSF sa at de sendte funnene sine samt alle bevisene til Ukrainas statsadvokats kontor.

Den 2. april sa Ukrainas statsadvokats kontor at journalistens kropp var funnet i Vyshgorod-distriktet, like nord for Kiev, og la til at «soldater fra de russiske væpnede styrker drepte den ubevæpnede Maksym Levin med to skudd».

Russland har konsekvent benektet å ha målrettet sivile, inkludert journalister, siden de begynte sin invasjon av Ukraina. Dette til tross for overveldende bevis på det motsatte.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Kilde: World Wide Freelance

Fra terrassen

Det er en av de siste dagene i mai måned. Kristian sitter i en stol på terrassen og nyter solnedgangen mot vest. På himmelen ser han noen få lakserøde slørskyer. Luften er kjølig og litt skarp slik en sen vårkveld gjerne er på denne kanten av landet. Et skjærepar har bygget reir i en stor Sitka-gran. Den står bare noen meter unna huset. Den ene av skjæreparet kommer flygende inn og forsvinner inn i boligen, antagelig for natten. Det er helt vindstille.

I sin barndom hadde Kristian vokst opp på en fjellgård med uhindret utsikt til områdets høyeste fjell. Når man såg det fra gårdstunet så virket det nesten som en stod ved foten av fjellet. Det var liksom bare en stor innsjø i mellom. Han drømmer seg tilbake mere enn 70 år siden. Det hadde vært en god barndom selv om det til tider kunne være svært strabasiøst. Nå er han på et helt annet sted, men i samme bygd. Han ser på det samme ruvende fjellandskapet, men det virker litt anneledes herfra. Det er mere på avstand. Liksom ikke så mektig lenger. Han under på om det kan ha noe med alderen å gjøre. Det er sannsynlig tenker han. Sett med barneøyne ble ladskapet større og mektigere. Dessuten var han mye nærmere dengang.

Siden barndommen har Kristian hatt et mangfoldig og rikt liv. Han tenker på den livserfaringen han fikk anledning til å tilegne seg. Mange skoler har han fått med seg, og en lengre og spennende militærtjeneste er vel av de tingene som har fått mest influens i livet hans. Ellers har en lang rekke forskjellige yrker preget og formet det han er i dag. Minnene lever.

Solen forsvinner nå bak fjellet. Det er såpass høyt at det sikkert vil ta enda en time før den forsvinne under havets horisont. Da først vil den virkelig fargerike himmelen tre frem. Ikke minst om det en noen skyer i området. Kristian sitter tålmodig og venter. Omsider kommer en fantastisk rød- og orange glød i de få skyene over Øyenskavlen frem. Sakte men sikkert som Hurtigruta minutt for minutt 2020.

En kveld på terrassen

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Den svarte stresskofferten og meg

Denne stresskofferten fikk jeg i gave fra min daværende kone etter B/B Hekules forlis

Den 19. september i 1975 forliste den havgående taubåten- og bergningsbåten B/B Herkules på Skåretrebåen på Sletta nord for Haugesund. Jeg var ombord som 1. styrmann og dykker.

Om mkvelden den 18. september skulle vi gå fra Bergen til Tananger ved Stavanger for å hente et slep. Vi var to styrmenn ombord og vi ble enige om å dele vakta på broa mellom oss. Jeg tok første tørn til vi var omtrent halvveis i sørdelen av Langenuen nord for Haugesund. Klokka var vel omkring 2 på natten da jeg overlot vakta til den andre styrmannen. Han skulle navigere Herkules frem til Tananger.

Jeg gikk ned i lugaren min og la meg til å sove. Ved 4-tida våknet jeg med høylydt brak og voldsom risting i skuta. Herkules la seg veldig raskt kraftig over på siden mot styrbord. Dette førte til at jeg fikk dyna over hodet. Da jeg hoppet ut av køya mi stanget jeg hodet i ugangsdøra til lugaren. Jeg hadde ikke forutsett den kraftige slagsiden og at dørken min nok på det tidspunktet hellet 45 grader mot utgangen fra lugaren. Da jeg omsider kom meg ut i gangen, traff jeg på maskinisten som kom opp fra maskinrommet. Han forklarte at det kom inn mye vann inn maskinrommet. Sammen kom vi oss ut av gangen. Vi fikk revet med oss redningsvester. Selv var jeg kun iført underbukse. Det viste seg nå at skuta hadde så kraftig slagside mot styrbord at vi kunne gå på babord skuteside. Da fikk vi øye på at det var en mann som forsøkte å komme seg ut av lysventilen til lugaren sin. Det var messemannen vår. Maskinisten og jeg kom til unnsetning. Lysventilen var ganske liten i forhold til han vi forsøkte å hjelpe ut. Han satt bom fast ved hoftepartiet. Etter hvert skyllet sjøene oppover skutesiden. Det var mye diesel i vannet rundt Herkules fra lekasje fra drivstofftankene våre. Dette gjorde skutesida vi stod på veldig glatt. Da hadde vi et håp om at dette skulle hjelpe på å få mannen ut gjennom ventilen. Men dette ble fryktelig vanskelig og krevende etter hvert som skuta sank dypere og dypere i sjøen og bølgene slo beina under både meg og maskinisten. Jeg glemmer aldri øynene til mannen som også nå ga opp og lot seg synke ned i den vannfylte lugaren sin.

Maskinisten og jeg måtte hoppe ned i redningsflåten som var utløst og lå ved siden av Herkules. Vi kom oss unna skuta og så den sank ned i havet. Etter en stund kom en losbåt og tok oss ombord fra redningsflåten. Han kjørte oss inn til kaianleggene i Haugesund. Derfra ble vi fraktet med taxi frem til et hotell i Haugesund. Der ble vi etter en kort stund avvist. Kanskje ikke så rart da i alle fall ikke min kleskode passet inne i kravet. Jeg var fremdeles kun iført underbukse og redningsvest, innsmurt og stinkende av diesel. 

Noen hadde kontaktet agenten vår i Haugesund. Han kom ned til hotellet og arrangerte skyss hjem til sin egen bolig hvor vi fikk dusjet og vasket oss. Vi fikk låne noen klær fra ham og ble servert brødskiver og kaffe. Han hadde kontaktet en større klesforretning i byen i morgentimene, som velvillig åpnet til oss omkring 6 på morgenen. Vi fikk valgt ut valgt ut klær som passet.

Senere samme dag ble det tur med hurtigbåten oppover til Bergen. Jeg hadde familie der så jeg ble innlosjert hos dem. Jeg erindrer noen tunge dager mens vi ventet på hva som skulle skje i etterkant. Dykkere hadde etter hvert vært nede på vraket og hentet opp det de kunne av verdier. Selv hadde jeg mistet alt som var av utstyr og verdisaker. Min stresskoffert ble funnet. Den inneholdt det meste av papirer og dokumenter. Men både stresskofferten og inhold var ødelaget av å ha blitt vasket i diesel. Jeg måtte skaffe meg nytt Pass og Førerkort. Det viste seg å være en kurrant oppgave å skaffe nytt Pass, men førerkort var litt mere problematisk. Etter hvert gikk også dette i orden. Nå fikk jeg en ny svart stresskoffert av kona slik at jeg kunne ha dokumentene mine på en plass. Denne stresskofferten har vært med meg rundt omkring i verden siden da. Den er nå altså snart 42 år gammel og er fortsatt i bruk som lagringssted for gamle dokumenter og klenodier. Som bildet viser så har tidens tann også gitt denne gitt den noe alderstegn. Noen stickers har forsvunnet, men ellers brukbar. Vi ligner litt på hverandre den gamle stresskofferten og jeg.

Etter sjøforklaringen kjøpte jeg meg ny bil og kjørte hjem til Våer på Rjukan hvor jeg bodde på den tiden. Nå ble det en tid for litt ferie og rekreasjon med familien en måneds tid. Den 27. oktober 1975 mønstret jeg på den havgående taubåten- og bergningsbåten 

B/B Salvator. Jeg hadde tidligere tjenestegjort på Salvator en periode med base i Gibraltar. Det førte med seg noen nye eventyr

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Covid 19 Vaksine-data forsvinner

Kilde Glasgow Evening Times:

Landets myndigheter fortalte nylig at mRNA-injeksjonene viste så god effekt at data ikke lenger vil bli frigitt. Effekten var så god! 13 av de 104 pasientene som døde i Skottland i uken som sluttet 4/2/22 var uvaksinerte. I løpet av de 4 ukene som endte 4/2 døde 478 personer, hvorav 61 var uvaksinerte. (Tallene tilsvarer 30.000 dødsfall i USA).

Altså, nesten 9 av 10 mennesker som dør i Skottland er vaksinert, hvorav majoriteten av dem har fått booster-dose. Og dødstallene fortsetter å være urovekkende høye, til tross av at omikron er en variant som gir vesentlig mindre innleggelser og sykdom.

Skottland var blant noen få land som publiserte så detaljerte data som dette. Jeg er redd for at andre land vil følge Skottlands eksempel om å stoppe publisering.

Covidvaksineeksperimentet er over. Det har vært fullstendig mislykket. 

Myndighetene er selvsagt klar over fakta. 

Derfor foretar myndighetene det eneste de ser som en mulig utvei – mindre åpenhet som: Stoppe publisering, fjerne rådata, håpe at det ikke blir noen langtidsbivirkninger, da kan kanskje hele seansen gli ubemerket over.

Og som allerede praktisert, sensurere alle som forsøker å legge frem sannheten.