Vi som blir sensuret av “fjasboka” er mange

Det har blitt fastslått at netstedet faktisk.no mottar kompensasjon fra Facebook for å sensurere informasjon de ikke liker. Dette er temmelig uakseptabelt i et land som kaller seg demokratisk.

Minerva avslører at nettstedet Faktisk.no – som er eid av en rekke norske mediekonsern – aktivt hindrer spredning av redaksjonelle saker på Facebook. Men ikke nok med det – en rekke personer blir daglig sensurert på FB fordi de har blitt satt i bås for å spre informasjon som nettstedet faktisk.no ikke liker.

Dette er helt i tråd med hva som ble praktisert i jernburet under sovjettiden. Som en annen journalist har uttalt, kan det sammenlignes med å gå inn på Narvesen og plukke bort aviser eller artikler man er uenige i.

Saken på Minerva: Slik reduserer Faktisk.no andre mediers synlighet på Facebook

Illustrasjonsbilde hentet fra Nettavisen

Faktisk.no har flagget artikler fra både Dagens Næringsliv og Nettavisen og mange flere og således aktivt bidratt til å hindre spredning av redaksjonelt innhold fra medier som følger Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten.

Med slik flagging kan innholdets synlighet bli redusert med opp til 80 prosent på Facebook, skriver Minerva, basert på kilder i selskapet.

Å tro at vi i dag lever under ett sunt demokrati er så til de grader misoppfattet at det grenser til sykdom. Ut i den store verden vet jeg av egen erfaring an Nordmenn er oppfattet som veldig naive og lite i stand til å ta gode beslutninger. Hvorfor kan man spørre? Det har nok sannsynligvis flere årsaker, blant annet fra den lange unionstiden med både Danmark og Sverige. Da lærte Nordmenn flest å stå med lua i hånda og ta imot smulene. Vi lærte å bli diktert etter alle kunstens regler.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

*Kilder blant annet: Minerva og Nettavisen

Fjasbokas sensurregime lever som aldri før

Mange er sikkert ikke klar over det, men når det gjelder sensur og fri informasjonsflyt så er Facebook blant de aller verste. Ved bruk av logaritmer samt mere og mindre useriøse aktører som for eksempel administratorer, utfører fjasboka en totalitær handling. De blokkerer nå faktaopplysninger og ting som ikke passer inn i deres agenda. Blant annet fra alternative medier som Hvermannsen ikke ellers får med seg. Man kan undres over hva formålet egentlig er. Vi kan vel anta at det dreier seg om veldig mye penger. Korrupsjon er vel nærliggende å tenke. Hvordan skal man takle dette?

Det er muligens flere måter å påvirke dette uvesenet på. Blant annet å legge ned de kontoer man har på Facebook. Ingen, kanskje med unntak fra de som kan operere uhindret med sine lysskye folkebedrag, er tjent med slik sensur. Selv har jeg valgt å skrive om det og publisere via andre kanaler.

Det har vist seg at sensur og tilbakeholding av informasjon mere og mindre er akseptert blant en veldig stor del av vår befolkning. Hvorfor det er slik er det vel nærliggende å forestille seg at våre egne myndigheter har noe skyld i. Det har faktisk blitt slik at det er et flertall mennesker i vårt samfunn som er livredd for å si sin mening. De er redd for kritikk og eventuelle represalier. Disse menneskene blir totalt tause når de leser informasjon som de er enige i men ikke tør tilkjennegi. Hvordan vet jeg dette med sikkerhet? Jeg har i stillhet både forsket på fenomenet og også lagt ut “baits” for å finne svar. Det finnes ingen tvil. Vi har et polarisert fenomen blant oss. Dette til nytte og gavn for makthavere.

Stadig finner vi spørsmål og situasjoner av samfunnsmessig stor betydning som ikke blir besvart av de det gjelder mest for. Noen tør ikke ytre seg fordi de er redd for “hva naboen” måtte mene om de stikker hodet frem. Altså en situasjonen som kan sammenlignes med nasjoner med et totalitært styre. Man holder kjeft for å unngå ubehageligheter. Jeg har tidligere i livet besøkt og oppholdt meg noen tid i slike samfunn. Man måtte veie på “gullvekta” hva man mente og hva man sa. Ingen behagelig situasjon.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Fortsetter…

Bla bla all over…

Dette er en pågående trend blant MSM i Norge og andre land. Mediene forsøker å rettferdiggjøre grove forbrytelser ved å blande inn hva som hadde skjedd før forbrytelsen. Er dette god journalistikk? Nei, i alle fall ikke slik jeg lærte å tolke det. De er heller ikke konsekvent slik. Nå har vi muligheten til å sammenligne to forskjellige hendelser i den senere tid. Begge forbrytelsene utført av samme folkegruppe.

For omkring en uke siden angrep en mann et utested i Oslo med skytevåpen. Han drepte 2 og skadet 21 personer. Her blir det ikke nevnt noe, etter det jeg erfarer, om den sannsynlige bakgrunnen til angrepet. Sist lørdag skjedde et nytt angrep, utført av samme folkegruppe som forannevnte morder. En person ble sendt til sykehus med ambulanse og 4 andre til legevakten. Det var vel nærmest et under at det ikke gikk liv tapt i angrepet.

Her brukte angriperne en bil, slik vi kjenner det fra mere og mindre dårlige gangsterfilmer, til å presse ofrenes bil av veien. Bilen havnet på taket utenfor veien.

Nå stiller media med en slags rettferdighets-forklaring i diverse nyhetsoppslag på hvorfor angrepet skjedde. De som ble angrepet satte fy på en en bok, som temmelig sikkert morderen fra utestedet forholdt seg til, da han angrep et homoseksuelt miljø. I denne boka står det temmelig klart beskrevet hvordan mann skal behandle såkalte “skjeive” mennesker. Det kan vel være sannsynlig å tenke at noen er så støtt og forbanna over en slik bok at de setter fyr på den! Altså en fullt tillatt handling under ytringsfrihetens paraply. Det rettferdiggjør i alle fall på ingen måte drapsforsøk!

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Russiske soldater henrettet journalist

Den utenomstatlige organisasjon, Reporters Without Borders (RSF), sier de har bevis for at russiske soldater henrettet journalisten Maks Levin i en skog nær Kiev 13. mars 2022.

Levin, var en ukrainsk fotojournalist som jobbet med en rekke store vestlige nyhetskanaler, inkludert Reuters og BBC, forsvant 13. mars mens han dekket Russlands angrep på den ukrainske hovedstaden Kiev. Liket hans ble oppdaget 1. april.

RSF sa at de sendte to etterforskere to Ukraina fra 24. mai til 3. juni, og at de konkluderte med at Levin, og en venn han var sammen med, «ble henrettet med kaldt blod».

“Bevisene mot de russiske styrkene er overveldende,” sa NGO i et sammendrag.

RSF sa at de fant flere kuler og patronhylser på stedet. Identitets-papirene til vennen og soldaten som fulgte Levin identifiserte 14 kulehull i bilen de kjørte. RSF sa at de også fant flere gjenstander med mulig DNA bevis, som vitner om tilstedeværelsen av russiske soldater nært åstedet. De fant også en kule rett ved stedet der Levins kropp ble funnet.

Analyse av bildene fra åstedet samt observasjonene gjort av funn som materielle bevis, peker tydelig mot en henrettelse. Det er sannsynlig at det har skjedd etter avhør og/eller tortur, sa RSFs generalsekretær Christophe Delore om rapporten. I sammenheng med en krig sterkt preget av propaganda og Kreml-sensur, betalte Maks Levin og vennen hans med livet for deres kamp for pålitelig informasjon. 

RSF sa at de sendte funnene sine samt alle bevisene til Ukrainas statsadvokats kontor.

Den 2. april sa Ukrainas statsadvokats kontor at journalistens kropp var funnet i Vyshgorod-distriktet, like nord for Kiev, og la til at «soldater fra de russiske væpnede styrker drepte den ubevæpnede Maksym Levin med to skudd».

Russland har konsekvent benektet å ha målrettet sivile, inkludert journalister, siden de begynte sin invasjon av Ukraina. Dette til tross for overveldende bevis på det motsatte.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Kilde: World Wide Freelance

Fra terrassen

Det er en av de siste dagene i mai måned. Kristian sitter i en stol på terrassen og nyter solnedgangen mot vest. På himmelen ser han noen få lakserøde slørskyer. Luften er kjølig og litt skarp slik en sen vårkveld gjerne er på denne kanten av landet. Et skjærepar har bygget reir i en stor Sitka-gran. Den står bare noen meter unna huset. Den ene av skjæreparet kommer flygende inn og forsvinner inn i boligen, antagelig for natten. Det er helt vindstille.

I sin barndom hadde Kristian vokst opp på en fjellgård med uhindret utsikt til områdets høyeste fjell. Når man såg det fra gårdstunet så virket det nesten som en stod ved foten av fjellet. Det var liksom bare en stor innsjø i mellom. Han drømmer seg tilbake mere enn 70 år siden. Det hadde vært en god barndom selv om det til tider kunne være svært strabasiøst. Nå er han på et helt annet sted, men i samme bygd. Han ser på det samme ruvende fjellandskapet, men det virker litt anneledes herfra. Det er mere på avstand. Liksom ikke så mektig lenger. Han under på om det kan ha noe med alderen å gjøre. Det er sannsynlig tenker han. Sett med barneøyne ble ladskapet større og mektigere. Dessuten var han mye nærmere dengang.

Siden barndommen har Kristian hatt et mangfoldig og rikt liv. Han tenker på den livserfaringen han fikk anledning til å tilegne seg. Mange skoler har han fått med seg, og en lengre og spennende militærtjeneste er vel av de tingene som har fått mest influens i livet hans. Ellers har en lang rekke forskjellige yrker preget og formet det han er i dag. Minnene lever.

Solen forsvinner nå bak fjellet. Det er såpass høyt at det sikkert vil ta enda en time før den forsvinne under havets horisont. Da først vil den virkelig fargerike himmelen tre frem. Ikke minst om det en noen skyer i området. Kristian sitter tålmodig og venter. Omsider kommer en fantastisk rød- og orange glød i de få skyene over Øyenskavlen frem. Sakte men sikkert som Hurtigruta minutt for minutt 2020.

En kveld på terrassen

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Den svarte stresskofferten og meg

Denne stresskofferten fikk jeg i gave fra min daværende kone etter B/B Hekules forlis

Den 19. september i 1975 forliste den havgående taubåten- og bergningsbåten B/B Herkules på Skåretrebåen på Sletta nord for Haugesund. Jeg var ombord som 1. styrmann og dykker.

Om mkvelden den 18. september skulle vi gå fra Bergen til Tananger ved Stavanger for å hente et slep. Vi var to styrmenn ombord og vi ble enige om å dele vakta på broa mellom oss. Jeg tok første tørn til vi var omtrent halvveis i sørdelen av Langenuen nord for Haugesund. Klokka var vel omkring 2 på natten da jeg overlot vakta til den andre styrmannen. Han skulle navigere Herkules frem til Tananger.

Jeg gikk ned i lugaren min og la meg til å sove. Ved 4-tida våknet jeg med høylydt brak og voldsom risting i skuta. Herkules la seg veldig raskt kraftig over på siden mot styrbord. Dette førte til at jeg fikk dyna over hodet. Da jeg hoppet ut av køya mi stanget jeg hodet i ugangsdøra til lugaren. Jeg hadde ikke forutsett den kraftige slagsiden og at dørken min nok på det tidspunktet hellet 45 grader mot utgangen fra lugaren. Da jeg omsider kom meg ut i gangen, traff jeg på maskinisten som kom opp fra maskinrommet. Han forklarte at det kom inn mye vann inn maskinrommet. Sammen kom vi oss ut av gangen. Vi fikk revet med oss redningsvester. Selv var jeg kun iført underbukse. Det viste seg nå at skuta hadde så kraftig slagside mot styrbord at vi kunne gå på babord skuteside. Da fikk vi øye på at det var en mann som forsøkte å komme seg ut av lysventilen til lugaren sin. Det var messemannen vår. Maskinisten og jeg kom til unnsetning. Lysventilen var ganske liten i forhold til han vi forsøkte å hjelpe ut. Han satt bom fast ved hoftepartiet. Etter hvert skyllet sjøene oppover skutesiden. Det var mye diesel i vannet rundt Herkules fra lekasje fra drivstofftankene våre. Dette gjorde skutesida vi stod på veldig glatt. Da hadde vi et håp om at dette skulle hjelpe på å få mannen ut gjennom ventilen. Men dette ble fryktelig vanskelig og krevende etter hvert som skuta sank dypere og dypere i sjøen og bølgene slo beina under både meg og maskinisten. Jeg glemmer aldri øynene til mannen som også nå ga opp og lot seg synke ned i den vannfylte lugaren sin.

Maskinisten og jeg måtte hoppe ned i redningsflåten som var utløst og lå ved siden av Herkules. Vi kom oss unna skuta og så den sank ned i havet. Etter en stund kom en losbåt og tok oss ombord fra redningsflåten. Han kjørte oss inn til kaianleggene i Haugesund. Derfra ble vi fraktet med taxi frem til et hotell i Haugesund. Der ble vi etter en kort stund avvist. Kanskje ikke så rart da i alle fall ikke min kleskode passet inne i kravet. Jeg var fremdeles kun iført underbukse og redningsvest, innsmurt og stinkende av diesel. 

Noen hadde kontaktet agenten vår i Haugesund. Han kom ned til hotellet og arrangerte skyss hjem til sin egen bolig hvor vi fikk dusjet og vasket oss. Vi fikk låne noen klær fra ham og ble servert brødskiver og kaffe. Han hadde kontaktet en større klesforretning i byen i morgentimene, som velvillig åpnet til oss omkring 6 på morgenen. Vi fikk valgt ut valgt ut klær som passet.

Senere samme dag ble det tur med hurtigbåten oppover til Bergen. Jeg hadde familie der så jeg ble innlosjert hos dem. Jeg erindrer noen tunge dager mens vi ventet på hva som skulle skje i etterkant. Dykkere hadde etter hvert vært nede på vraket og hentet opp det de kunne av verdier. Selv hadde jeg mistet alt som var av utstyr og verdisaker. Min stresskoffert ble funnet. Den inneholdt det meste av papirer og dokumenter. Men både stresskofferten og inhold var ødelaget av å ha blitt vasket i diesel. Jeg måtte skaffe meg nytt Pass og Førerkort. Det viste seg å være en kurrant oppgave å skaffe nytt Pass, men førerkort var litt mere problematisk. Etter hvert gikk også dette i orden. Nå fikk jeg en ny svart stresskoffert av kona slik at jeg kunne ha dokumentene mine på en plass. Denne stresskofferten har vært med meg rundt omkring i verden siden da. Den er nå altså snart 42 år gammel og er fortsatt i bruk som lagringssted for gamle dokumenter og klenodier. Som bildet viser så har tidens tann også gitt denne gitt den noe alderstegn. Noen stickers har forsvunnet, men ellers brukbar. Vi ligner litt på hverandre den gamle stresskofferten og jeg.

Etter sjøforklaringen kjøpte jeg meg ny bil og kjørte hjem til Våer på Rjukan hvor jeg bodde på den tiden. Nå ble det en tid for litt ferie og rekreasjon med familien en måneds tid. Den 27. oktober 1975 mønstret jeg på den havgående taubåten- og bergningsbåten 

B/B Salvator. Jeg hadde tidligere tjenestegjort på Salvator en periode med base i Gibraltar. Det førte med seg noen nye eventyr

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Covid 19 Vaksine-data forsvinner

Kilde Glasgow Evening Times:

Landets myndigheter fortalte nylig at mRNA-injeksjonene viste så god effekt at data ikke lenger vil bli frigitt. Effekten var så god! 13 av de 104 pasientene som døde i Skottland i uken som sluttet 4/2/22 var uvaksinerte. I løpet av de 4 ukene som endte 4/2 døde 478 personer, hvorav 61 var uvaksinerte. (Tallene tilsvarer 30.000 dødsfall i USA).

Altså, nesten 9 av 10 mennesker som dør i Skottland er vaksinert, hvorav majoriteten av dem har fått booster-dose. Og dødstallene fortsetter å være urovekkende høye, til tross av at omikron er en variant som gir vesentlig mindre innleggelser og sykdom.

Skottland var blant noen få land som publiserte så detaljerte data som dette. Jeg er redd for at andre land vil følge Skottlands eksempel om å stoppe publisering.

Covidvaksineeksperimentet er over. Det har vært fullstendig mislykket. 

Myndighetene er selvsagt klar over fakta. 

Derfor foretar myndighetene det eneste de ser som en mulig utvei – mindre åpenhet som: Stoppe publisering, fjerne rådata, håpe at det ikke blir noen langtidsbivirkninger, da kan kanskje hele seansen gli ubemerket over.

Og som allerede praktisert, sensurere alle som forsøker å legge frem sannheten.

En liten tur for sinnet

Små bølger kruser overflaten på fjellvannet. Det er nesten stille, bare vindens svake sus kan høres mellom trærne. En mild bris fra sør rusker behagelig gjennom håret mitt. Sola står høyt over haugskyene. Det er medisin for sinnet.

Chris er en godt voksen mann. Han sitter ved et godt brukt campingbord. Utplassert fra Statens skoger. Det er ikke en eneste person her, utenom han. Han myser mot vannet, et kjent syn fra hans oppvekst i villmarken. På bordet foran seg har han plassert tingene han har tatt med seg for turen. En termos, matboks og noen andre små ting. Han lar tankene fly uhindret. Det blir en slags video fra barndommen hans. I tankene ser han for seg gutten som sitter med hunden på sin på trappa foran huset. Det er tidlig en sommermorgen. Solen varmer allerede godt. Han er klar for dagens lille eventyr.

Chris vokste opp på en liten fjellgård i den gang Nord-Trøndelag fylke. Kort tid etter andre verdenskrig. Foreldrene hans hadde overtatt denne fjellgården fra farens foreldre. Hans besteforeldre. Etterkrigstiden var tøff for folk flest. Mange hjem manglet mat. Man måtte ha rasjoneringskort for å kjøpe i tillegg til penger. Sånn sett var Chris heldig. Den lille gården kunne holde familien i live ved å dyrke poteter og forskjellige grønnsaker. Dyrehold var en viktig del for husstanden. Spesielt om sommeren og utover høsten var ørretfiske en viktig matauke. Chris lærte tidlig å bli en god og ivrig fisker.

Han ser nå for seg å sitte sammen med sin gode venn, gårdshunden Snøgga. Han har en hjemmelaget fiskestang ved sin side. Det hadde vært en smekker liten rogn i utgangspunktet. Festet til tuppen er en svart tynn tråd med en skinnende krok i enden. Bjønntråd, som man fikk kjøpt på trådsneller på Samvirkelaget den gang. Han hadde laget fiskekroken selv. Det er en bøyd knappenål.  Han ser på kompisen sin, Snøgga. De forstår hverandre og begge reiser seg og går sammen over engene. Snart kommer de til bekken de begge kjenner godt. Bekken er ofte full av ørret om sommeren. I hånden har han en liten metallboks der han har lagret agnet. Meitemark han hadde gravd frem tidligere på morgenen. Han fester meitemarken til kroken og lar det hele synke ned i bekken. Hunden sitter spent ved siden av. Den vet hva som skjer når en ørret biter. Det blir ingen umiddelbar napp i dag. Han lar agnet drive litt nedover bekken med strømmen. Plutselig ser Chris en fin ørret raskt komme ut fra sitt skjulested under en torv. Den sluker agnet og Chris rykker i stanga. Ørreten havner raskt på gresset litt vekk fra kanten av bekken. Fangsten er sikret. Snøgga vil gjerne også bidra litt til sikringen fangsten. Hun biter i fiskens hode og rister den. Hun får beskjed om at det er nok, og hun slipper ørreten raskt. Gutten er fornøyd med morgenens fangst og de går begge hjem. Hjemme har ingen andre stått opp enda. Han setter seg på trappene foran inngangsdøren og venter sammen med hunden. Snart er mor og de andre oppe og det blir laget frokost.

Chris har drømt seg litt bort. En lengtende drøm. Han vil aldri glemme den enkle og bekymringsløse barndommen. Han tenker litt på de mange i verden som aldri fikk oppleve noe lignende. Samtidig begynner han å helle kaffe fra termosen. Han åpner matboksen. Her er en sandwich med brunost. En banan og en lite plastbeger med yoghurt til dessert. Livet er godt. Han liker kvitringen til noen småfugler som vimser rundt i løvtrærne nær bordet. Han nyter tilstedeværelsen av fuglene og deres glade toner. Han tenker at de kanskje vil ha litt lunsj sammen med ham, og bryter et lite stykke brød fra sandwichen. Han kaster brødbiten på bakken nær trærne fuglene holder til. Det tar ikke lang tid før fuglene oppdager delikatessene. Chris er raus og snart har han gitt bort halvparten av sandwichen til de sultne fuglene. Han føler seg glad og fornøyd mens han drikker resten av kaffen og spiser desserten.

Den lille turen går nå på slutten, og han pakker tingene sine og legger dem i sekken. Han legger avfallet i en pose og tar det med hjem. Det skal resirkuleres. Før han forlater stedet og setter seg i bilen, tar han en siste titt ut over det klare fjellvannet. Vannet er så rent og friskt at du kan drikke det slik det er. En siste tanke slår ham. Mange mennesker i verden har ikke nok rent vann. Han begynner turen  hjem.

Novelle av Chris Overgaard

En livsreise – Del 10

Sist skrev jeg om mitt møte med den store verden fra min sjømanns-karriere. Jeg hadde kommet meg vel gjennom landene Nicaragua og El Salvador. Costa Rica var neste stopp. Vi anløp en liten havneby som heter Punta Arenas. Om kvelden bar det selvfølgelig på land for å besøke stedets natteliv. Selv om jeg omtrent ikke hadde penger til noe som helst, regjerte eventyrlysten mine valg. Jeg stakk innom flere små barer. Omsider kom jeg til et sted hvor det satt flere jenter ved et bord. Jeg slo meg ned i nærheten og bestilte noe å drikke.

Jeg hadde vekslet blikk med den ene av jentene ved det andre bordet. Hun var svært pen. Jeg kunne ikke holde øynene mine i sjakk, og de søkte stadig mot henne. Omsider kom hun bort til bordet mitt og spurte høflig på spansk om hun kunne sitte ned. Det var slett ikke nei i min munn. Når jeg tenker tilbake så er det utrolig hvor godt man kan konversere selv om man ikke kan språket. Min spansk-kunnskap var på denne tiden veldig begrenset, men jeg snakket bra engelsk og det viste seg at denne jenta, hun hette Lolita, også kunne litt engelsk.

Dette førte til et «langvarig» vennskap. Vi brevvekslet faktisk i et par år. Jeg var veldig forelsket og det var med stor sorg jeg måtte innse at båtene jeg var påmønstret sluttet å anløpe vestsiden av Mellom Amerika – omkring ett år senere. Jeg kom aldri tilbake til Punta Arenas etter de 3-4 første turene.

Jeg mønstret av M/S Francisville vinteren 1962. Jeg reiste ut igjen omkring en måned senere på M/S Castleville. Denne gangen som dekksgutt. Denne skuta var søsterskip til Francisville. Den gikk i samme fart som min første båt hadde gjort. Derved fikk jeg besøke Punta Arenas en gang til. Castleville ble dessverre sendt i opplag i Fredrikstad sommeren 1962. Jeg ble avmønstret etter en måneds tid etter opplaget i Fredrikstad. Da ble det en foreløpig slutt på min tid som sjømann på stykkgodsbåter. Jeg fikk nå ny hyre som jungmann på en tankbåt, M/T Sommerstad, i samme rederi. Jeg mønstret på Sommerstad sent på sommeren 1962. Vi reiste til Ravenna i Italia. Det ble en 4 døgn lang togtur ned til Ravenna. En lang tur sett med dagens øyne.

M/S Castleville

Fra Ravenna skulle Sommerstad tilbake til New Orleans i Louisiana for å laste korn for same destinasjon. Da vi kom til New Orleans viste det seg å være havnestreik der. Vi ble liggende oppankret i Mississippi i flere måneder for å avvente en slutt på streiken.

Til slutt fikk vi lastet kornet og satte kursen for Ravenna. På veien opp gjennom kanalen til losseanlegget, skjedde det en litt morsom hendelse. Jeg ser det for meg den dag i dag og må fortsatt trekke kraftig på smilebåndet når jeg «avspiller» denne videoen i hodet. Kanalen opp til Ravenna var ganske smal og den hadde en skarp sving mot babord på vei oppover. Jeg hadde vakt og var sammen med overstyrmannen stand by ved ankeret på bakken. Denne gangen gikk det ikke slik det skulle. Losen vår hadde feilberegnet farten og Sommerstad med sine over 16 000 DWT stevnet mot kanten på kanalen. I denne svingen stod det et lite hus ikke veldig mange meter fra kanten av kanalen. Utenfor huset stod en solseng med en mann oppi. Han hadde en avis over hodet. Da vi fikk ordre om å la ankeret falle var baugen allerede i kontakt med land. Det førte til at ankeret landet på gressplen utenfor huset hvor denne mannen lå og nøt sola. Jeg vet ikke hvor mange som har hørt rabalderet når man slipper et såpass stort anker. Jeg kan forsikre om at det går ikke stille for seg. I tillegg så lander det store ankeret på plena til mannen! Alle som har sett tegnefilmer med Donald Duck & Co har sett hvordan beina spinner når de får det travelt. Dette ble noe lignende når mannen skvatt opp fra solsenga. Avisa flagret i lufta og mannen tok av med retning bak huset og ble borte en god stund. Vi stod godt fast med baugen inne i plena så vi kom ingen steder. Etter en stund så vi mannen komme frem så vidt med hodet rundt hjørnet på huset for å undersøke hva som hadde hendt. Jeg ler så jeg rister når jeg skriver dette. Jeg ser det hele for meg som om det nettopp har hendt!

Det ble ingen skader på Sommerstad etter hendelsen. Vi kom løs ganske raskt når vi fikk assistanse av en taubåt.. Dette ble den siste kornlasten med Sommerstad. Vi fikk ordre om å rengjøre alle tankene med tanke på å igjen laste crude olje i Den Persiske Gulf til Thailand. Stor tanksjau! Turen skulle gå gjennom Suez kanalen til Mena-al-Ahmadi.

Av Chris Overgaard
covergaard@icloud.com