Den svarte stresskofferten og meg

Denne stresskofferten fikk jeg i gave fra min daværende kone etter B/B Hekules forlis

Den 19. september i 1975 forliste den havgående taubåten- og bergningsbåten B/B Herkules på Skåretrebåen på Sletta nord for Haugesund. Jeg var ombord som 1. styrmann og dykker.

Om mkvelden den 18. september skulle vi gå fra Bergen til Tananger ved Stavanger for å hente et slep. Vi var to styrmenn ombord og vi ble enige om å dele vakta på broa mellom oss. Jeg tok første tørn til vi var omtrent halvveis i sørdelen av Langenuen nord for Haugesund. Klokka var vel omkring 2 på natten da jeg overlot vakta til den andre styrmannen. Han skulle navigere Herkules frem til Tananger.

Jeg gikk ned i lugaren min og la meg til å sove. Ved 4-tida våknet jeg med høylydt brak og voldsom risting i skuta. Herkules la seg veldig raskt kraftig over på siden mot styrbord. Dette førte til at jeg fikk dyna over hodet. Da jeg hoppet ut av køya mi stanget jeg hodet i ugangsdøra til lugaren. Jeg hadde ikke forutsett den kraftige slagsiden og at dørken min nok på det tidspunktet hellet 45 grader mot utgangen fra lugaren. Da jeg omsider kom meg ut i gangen, traff jeg på maskinisten som kom opp fra maskinrommet. Han forklarte at det kom inn mye vann inn maskinrommet. Sammen kom vi oss ut av gangen. Vi fikk revet med oss redningsvester. Selv var jeg kun iført underbukse. Det viste seg nå at skuta hadde så kraftig slagside mot styrbord at vi kunne gå på babord skuteside. Da fikk vi øye på at det var en mann som forsøkte å komme seg ut av lysventilen til lugaren sin. Det var messemannen vår. Maskinisten og jeg kom til unnsetning. Lysventilen var ganske liten i forhold til han vi forsøkte å hjelpe ut. Han satt bom fast ved hoftepartiet. Etter hvert skyllet sjøene oppover skutesiden. Det var mye diesel i vannet rundt Herkules fra lekasje fra drivstofftankene våre. Dette gjorde skutesida vi stod på veldig glatt. Da hadde vi et håp om at dette skulle hjelpe på å få mannen ut gjennom ventilen. Men dette ble fryktelig vanskelig og krevende etter hvert som skuta sank dypere og dypere i sjøen og bølgene slo beina under både meg og maskinisten. Jeg glemmer aldri øynene til mannen som også nå ga opp og lot seg synke ned i den vannfylte lugaren sin.

Maskinisten og jeg måtte hoppe ned i redningsflåten som var utløst og lå ved siden av Herkules. Vi kom oss unna skuta og så den sank ned i havet. Etter en stund kom en losbåt og tok oss ombord fra redningsflåten. Han kjørte oss inn til kaianleggene i Haugesund. Derfra ble vi fraktet med taxi frem til et hotell i Haugesund. Der ble vi etter en kort stund avvist. Kanskje ikke så rart da i alle fall ikke min kleskode passet inne i kravet. Jeg var fremdeles kun iført underbukse og redningsvest, innsmurt og stinkende av diesel. 

Noen hadde kontaktet agenten vår i Haugesund. Han kom ned til hotellet og arrangerte skyss hjem til sin egen bolig hvor vi fikk dusjet og vasket oss. Vi fikk låne noen klær fra ham og ble servert brødskiver og kaffe. Han hadde kontaktet en større klesforretning i byen i morgentimene, som velvillig åpnet til oss omkring 6 på morgenen. Vi fikk valgt ut valgt ut klær som passet.

Senere samme dag ble det tur med hurtigbåten oppover til Bergen. Jeg hadde familie der så jeg ble innlosjert hos dem. Jeg erindrer noen tunge dager mens vi ventet på hva som skulle skje i etterkant. Dykkere hadde etter hvert vært nede på vraket og hentet opp det de kunne av verdier. Selv hadde jeg mistet alt som var av utstyr og verdisaker. Min stresskoffert ble funnet. Den inneholdt det meste av papirer og dokumenter. Men både stresskofferten og inhold var ødelaget av å ha blitt vasket i diesel. Jeg måtte skaffe meg nytt Pass og Førerkort. Det viste seg å være en kurrant oppgave å skaffe nytt Pass, men førerkort var litt mere problematisk. Etter hvert gikk også dette i orden. Nå fikk jeg en ny svart stresskoffert av kona slik at jeg kunne ha dokumentene mine på en plass. Denne stresskofferten har vært med meg rundt omkring i verden siden da. Den er nå altså snart 42 år gammel og er fortsatt i bruk som lagringssted for gamle dokumenter og klenodier. Som bildet viser så har tidens tann også gitt denne gitt den noe alderstegn. Noen stickers har forsvunnet, men ellers brukbar. Vi ligner litt på hverandre den gamle stresskofferten og jeg.

Etter sjøforklaringen kjøpte jeg meg ny bil og kjørte hjem til Våer på Rjukan hvor jeg bodde på den tiden. Nå ble det en tid for litt ferie og rekreasjon med familien en måneds tid. Den 27. oktober 1975 mønstret jeg på den havgående taubåten- og bergningsbåten 

B/B Salvator. Jeg hadde tidligere tjenestegjort på Salvator en periode med base i Gibraltar. Det førte med seg noen nye eventyr

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud.com

Covid 19 Vaksine-data forsvinner

Kilde Glasgow Evening Times:

Landets myndigheter fortalte nylig at mRNA-injeksjonene viste så god effekt at data ikke lenger vil bli frigitt. Effekten var så god! 13 av de 104 pasientene som døde i Skottland i uken som sluttet 4/2/22 var uvaksinerte. I løpet av de 4 ukene som endte 4/2 døde 478 personer, hvorav 61 var uvaksinerte. (Tallene tilsvarer 30.000 dødsfall i USA).

Altså, nesten 9 av 10 mennesker som dør i Skottland er vaksinert, hvorav majoriteten av dem har fått booster-dose. Og dødstallene fortsetter å være urovekkende høye, til tross av at omikron er en variant som gir vesentlig mindre innleggelser og sykdom.

Skottland var blant noen få land som publiserte så detaljerte data som dette. Jeg er redd for at andre land vil følge Skottlands eksempel om å stoppe publisering.

Covidvaksineeksperimentet er over. Det har vært fullstendig mislykket. 

Myndighetene er selvsagt klar over fakta. 

Derfor foretar myndighetene det eneste de ser som en mulig utvei – mindre åpenhet som: Stoppe publisering, fjerne rådata, håpe at det ikke blir noen langtidsbivirkninger, da kan kanskje hele seansen gli ubemerket over.

Og som allerede praktisert, sensurere alle som forsøker å legge frem sannheten.

En liten tur for sinnet

Små bølger kruser overflaten på fjellvannet. Det er nesten stille, bare vindens svake sus kan høres mellom trærne. En mild bris fra sør rusker behagelig gjennom håret mitt. Sola står høyt over haugskyene. Det er medisin for sinnet.

Chris er en godt voksen mann. Han sitter ved et godt brukt campingbord. Utplassert fra Statens skoger. Det er ikke en eneste person her, utenom han. Han myser mot vannet, et kjent syn fra hans oppvekst i villmarken. På bordet foran seg har han plassert tingene han har tatt med seg for turen. En termos, matboks og noen andre små ting. Han lar tankene fly uhindret. Det blir en slags video fra barndommen hans. I tankene ser han for seg gutten som sitter med hunden på sin på trappa foran huset. Det er tidlig en sommermorgen. Solen varmer allerede godt. Han er klar for dagens lille eventyr.

Chris vokste opp på en liten fjellgård i den gang Nord-Trøndelag fylke. Kort tid etter andre verdenskrig. Foreldrene hans hadde overtatt denne fjellgården fra farens foreldre. Hans besteforeldre. Etterkrigstiden var tøff for folk flest. Mange hjem manglet mat. Man måtte ha rasjoneringskort for å kjøpe i tillegg til penger. Sånn sett var Chris heldig. Den lille gården kunne holde familien i live ved å dyrke poteter og forskjellige grønnsaker. Dyrehold var en viktig del for husstanden. Spesielt om sommeren og utover høsten var ørretfiske en viktig matauke. Chris lærte tidlig å bli en god og ivrig fisker.

Han ser nå for seg å sitte sammen med sin gode venn, gårdshunden Snøgga. Han har en hjemmelaget fiskestang ved sin side. Det hadde vært en smekker liten rogn i utgangspunktet. Festet til tuppen er en svart tynn tråd med en skinnende krok i enden. Bjønntråd, som man fikk kjøpt på trådsneller på Samvirkelaget den gang. Han hadde laget fiskekroken selv. Det er en bøyd knappenål.  Han ser på kompisen sin, Snøgga. De forstår hverandre og begge reiser seg og går sammen over engene. Snart kommer de til bekken de begge kjenner godt. Bekken er ofte full av ørret om sommeren. I hånden har han en liten metallboks der han har lagret agnet. Meitemark han hadde gravd frem tidligere på morgenen. Han fester meitemarken til kroken og lar det hele synke ned i bekken. Hunden sitter spent ved siden av. Den vet hva som skjer når en ørret biter. Det blir ingen umiddelbar napp i dag. Han lar agnet drive litt nedover bekken med strømmen. Plutselig ser Chris en fin ørret raskt komme ut fra sitt skjulested under en torv. Den sluker agnet og Chris rykker i stanga. Ørreten havner raskt på gresset litt vekk fra kanten av bekken. Fangsten er sikret. Snøgga vil gjerne også bidra litt til sikringen fangsten. Hun biter i fiskens hode og rister den. Hun får beskjed om at det er nok, og hun slipper ørreten raskt. Gutten er fornøyd med morgenens fangst og de går begge hjem. Hjemme har ingen andre stått opp enda. Han setter seg på trappene foran inngangsdøren og venter sammen med hunden. Snart er mor og de andre oppe og det blir laget frokost.

Chris har drømt seg litt bort. En lengtende drøm. Han vil aldri glemme den enkle og bekymringsløse barndommen. Han tenker litt på de mange i verden som aldri fikk oppleve noe lignende. Samtidig begynner han å helle kaffe fra termosen. Han åpner matboksen. Her er en sandwich med brunost. En banan og en lite plastbeger med yoghurt til dessert. Livet er godt. Han liker kvitringen til noen småfugler som vimser rundt i løvtrærne nær bordet. Han nyter tilstedeværelsen av fuglene og deres glade toner. Han tenker at de kanskje vil ha litt lunsj sammen med ham, og bryter et lite stykke brød fra sandwichen. Han kaster brødbiten på bakken nær trærne fuglene holder til. Det tar ikke lang tid før fuglene oppdager delikatessene. Chris er raus og snart har han gitt bort halvparten av sandwichen til de sultne fuglene. Han føler seg glad og fornøyd mens han drikker resten av kaffen og spiser desserten.

Den lille turen går nå på slutten, og han pakker tingene sine og legger dem i sekken. Han legger avfallet i en pose og tar det med hjem. Det skal resirkuleres. Før han forlater stedet og setter seg i bilen, tar han en siste titt ut over det klare fjellvannet. Vannet er så rent og friskt at du kan drikke det slik det er. En siste tanke slår ham. Mange mennesker i verden har ikke nok rent vann. Han begynner turen  hjem.

Novelle av Chris Overgaard

En livsreise – Del 10

Sist skrev jeg om mitt møte med den store verden fra min sjømanns-karriere. Jeg hadde kommet meg vel gjennom landene Nicaragua og El Salvador. Costa Rica var neste stopp. Vi anløp en liten havneby som heter Punta Arenas. Om kvelden bar det selvfølgelig på land for å besøke stedets natteliv. Selv om jeg omtrent ikke hadde penger til noe som helst, regjerte eventyrlysten mine valg. Jeg stakk innom flere små barer. Omsider kom jeg til et sted hvor det satt flere jenter ved et bord. Jeg slo meg ned i nærheten og bestilte noe å drikke.

Jeg hadde vekslet blikk med den ene av jentene ved det andre bordet. Hun var svært pen. Jeg kunne ikke holde øynene mine i sjakk, og de søkte stadig mot henne. Omsider kom hun bort til bordet mitt og spurte høflig på spansk om hun kunne sitte ned. Det var slett ikke nei i min munn. Når jeg tenker tilbake så er det utrolig hvor godt man kan konversere selv om man ikke kan språket. Min spansk-kunnskap var på denne tiden veldig begrenset, men jeg snakket bra engelsk og det viste seg at denne jenta, hun hette Lolita, også kunne litt engelsk.

Dette førte til et «langvarig» vennskap. Vi brevvekslet faktisk i et par år. Jeg var veldig forelsket og det var med stor sorg jeg måtte innse at båtene jeg var påmønstret sluttet å anløpe vestsiden av Mellom Amerika – omkring ett år senere. Jeg kom aldri tilbake til Punta Arenas etter de 3-4 første turene.

Jeg mønstret av M/S Francisville vinteren 1962. Jeg reiste ut igjen omkring en måned senere på M/S Castleville. Denne gangen som dekksgutt. Denne skuta var søsterskip til Francisville. Den gikk i samme fart som min første båt hadde gjort. Derved fikk jeg besøke Punta Arenas en gang til. Castleville ble dessverre sendt i opplag i Fredrikstad sommeren 1962. Jeg ble avmønstret etter en måneds tid etter opplaget i Fredrikstad. Da ble det en foreløpig slutt på min tid som sjømann på stykkgodsbåter. Jeg fikk nå ny hyre som jungmann på en tankbåt, M/T Sommerstad, i samme rederi. Jeg mønstret på Sommerstad sent på sommeren 1962. Vi reiste til Ravenna i Italia. Det ble en 4 døgn lang togtur ned til Ravenna. En lang tur sett med dagens øyne.

M/S Castleville

Fra Ravenna skulle Sommerstad tilbake til New Orleans i Louisiana for å laste korn for same destinasjon. Da vi kom til New Orleans viste det seg å være havnestreik der. Vi ble liggende oppankret i Mississippi i flere måneder for å avvente en slutt på streiken.

Til slutt fikk vi lastet kornet og satte kursen for Ravenna. På veien opp gjennom kanalen til losseanlegget, skjedde det en litt morsom hendelse. Jeg ser det for meg den dag i dag og må fortsatt trekke kraftig på smilebåndet når jeg «avspiller» denne videoen i hodet. Kanalen opp til Ravenna var ganske smal og den hadde en skarp sving mot babord på vei oppover. Jeg hadde vakt og var sammen med overstyrmannen stand by ved ankeret på bakken. Denne gangen gikk det ikke slik det skulle. Losen vår hadde feilberegnet farten og Sommerstad med sine over 16 000 DWT stevnet mot kanten på kanalen. I denne svingen stod det et lite hus ikke veldig mange meter fra kanten av kanalen. Utenfor huset stod en solseng med en mann oppi. Han hadde en avis over hodet. Da vi fikk ordre om å la ankeret falle var baugen allerede i kontakt med land. Det førte til at ankeret landet på gressplen utenfor huset hvor denne mannen lå og nøt sola. Jeg vet ikke hvor mange som har hørt rabalderet når man slipper et såpass stort anker. Jeg kan forsikre om at det går ikke stille for seg. I tillegg så lander det store ankeret på plena til mannen! Alle som har sett tegnefilmer med Donald Duck & Co har sett hvordan beina spinner når de får det travelt. Dette ble noe lignende når mannen skvatt opp fra solsenga. Avisa flagret i lufta og mannen tok av med retning bak huset og ble borte en god stund. Vi stod godt fast med baugen inne i plena så vi kom ingen steder. Etter en stund så vi mannen komme frem så vidt med hodet rundt hjørnet på huset for å undersøke hva som hadde hendt. Jeg ler så jeg rister når jeg skriver dette. Jeg ser det hele for meg som om det nettopp har hendt!

Det ble ingen skader på Sommerstad etter hendelsen. Vi kom løs ganske raskt når vi fikk assistanse av en taubåt.. Dette ble den siste kornlasten med Sommerstad. Vi fikk ordre om å rengjøre alle tankene med tanke på å igjen laste crude olje i Den Persiske Gulf til Thailand. Stor tanksjau! Turen skulle gå gjennom Suez kanalen til Mena-al-Ahmadi.

Av Chris Overgaard
covergaard@icloud.com

En livsreise – Del 9

Året er 1961. Jeg har mønstret på M/S Francisville som førstereis messegutt. Skipet ligger i Rotterdam og jeg har i løpet av de siste dagene fått oppleve det som skal bli min tilværelse i mange år fremover. Spennende for en 16 åring.

Dette er året etter min førstereis tur hvor jeg har blitt opprykket til jungmann.

Etter å ha tråkket mine «førstereissko» noen dager i Rotterdam, ble vår neste havn Hamburg. Her ble vi liggende noen dager. Slik ordningen var den gang i Tyskland, kom det en vaktmann ombord fra land. Det vil si at han var ansatt av et vaktselskap i Hamburg. Jeg kom i prat med denne mannen som jeg antar var omkring 50+ år da. Han snakket veldig bra norsk. Etter hvert kom det frem at han hadde vært i Norge som tysk soldat i alle 5 årene. Vi ble gode venner og han inviterte meg med hjem til sitt «gast house». Han hadde et barnebarn på min alder som han introduserte for meg. Jeg husker den dag i dag hvordan hun så ut og hva hun hette. Hun hette Elke og var veldig vakker. Jeg ble vel hodestups forelsket. Sikkert ikke unaturlig for en 16 åring det. Etter at skipet forlot Hamburg for andre havner, husker jeg at vi sendte hverandre noen postkort. Etter hvert gikk vel avstandsforelskelsen over og nye spennende eventyr dukket opp.

Fra Hamburg fulgte havner som, Bremen, Amsterdam, Antwerpen, Nantes. Nå var det lasting for Sør- og Mellom Amerika som var oppgavene. Ferdig lastet krysset vi Atlanteren med kurs for Cristobal og Panama kanalen. Turen over Atlanteren ble tilbakelagt på omkring 3 uker. Altså 3 uker i sjøen som det heter på sjømanns-språket.

I Cristobal ble det spennende med en liten tur i land en kveld. For første gang i mitt liv fikk jeg oppleve at jentene sloss om å få være sammen med oss så lenge vi var der. Ja tro det eller ei, men slik var det altså den gang.

Fra Cristobal ble turen gjennom Panamakanalen påbegynt. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok å komme gjennom kanalen, men jeg husker at vi lå en natt til ankers på en stor innsjø i dette kanalsystemet.

På andre siden av Panamakanalen ligger Balboa. En fin havneby med mye natteliv. På min første tur dit fikk jeg ikke anledning til å gå i land. Turen gikk videre oppover vestkysten av Mellom Amerika. Vi besøkte land som Nicaragua, El Salvador og Costa Rica. I Nicaragua hadde jeg en episode som fortsatt sitter sterkt i minnet. Det var opptøyer og borgerkrig i landet. Utenfor havnebyen La Union ankret vi opp en ettermiddag. Etter en stund kom det endel kanoer langs skutesiden. De hadde forskjellige suvenirer å selge. En kano med to stykker i, tilbyr å ta meg i land om kvelden etter endt arbeidstid. Betalingen skulle være en kartong amerikanske sigaretter. 

Som avtalt kom denne kanoen om kvelden for å ta meg i land og inn til byen. Alle ombord hadde landlovsnekt på grunn av situasjonen i byen. Jeg dro altså likevel, uredd som følger av uvitenhet. Kanoen landet en plass utenfor byen. Det var bare jungel å se, og det var mørkt. Disse to karene loset meg gjennom jungelen og frem til byen før de forlot meg. På turen gjennom jungellandskapet brukte de macheter for å hogge seg vei. Jeg var livredd for slanger og andre skumle skapninger i mørket. Jeg kom uskadd inn til byen. Her oppsøkte jeg forskjellige barer. Omsider var det en flott jente som kapret meg. Jeg ble med henne til leiligheten og vi pratet endel sammen til ekko av skuddsalver og kakling av høner hele natta.

Om morgen skulle jeg ombord til arbeidstid kl 06:00. Da ble det problemer. Det var ingen enkel oppgave å finne noen som kunne lose meg tilbake til skuta. Omsider greidde den jenta jeg var sammen med å skaffe en kar om påtok seg jobben mot 2 kartonger amerikanske sigaretter. Jeg kom ombord en halv time for sent og tro meg, nå ble det mye kjeft å få.

Etter Nicaragua og El Salvador ble det en uforglemmelig tur til Punta Arenas i Costa Rica. Den tar vi i neste episode.

Av Chris Overgaard

covergaard@icloud. com

En livsreise – Del 8

Jeg hadde aldri vært i nærheten av et fly før jeg den 23. juli 1961 befant meg på Fornebu sammen med omkring 15 andre gutter og menn som var mønstret på MS Francisville. I tillegg var det flere andre som skulle til andre båter. Vi skulle til Rotterdam og skulle lande på en kjempestor flyplass som het Schiphol, mellom Amsterdam og Rotterdam. På Fornebu stod fly i alle størrelser og fasonger. I vente på å få ta av til de lyseblå høyder. Vet ikke hva som var grunnen, men det tok sin tid før vi fikk anledning til å gå ombord i flyet. Det viste seg å være et litt eldre charterfly, gulmalt av typen DC3. Det hadde et blått og hvitt flagg på halefinnen, noe jeg senere lærte tilhørte Fred. Olsen. Han er vel mere kjent som skipsreder enn luftfartsselskap. Jeg visste ingenting om ting som trykk-kabin. Dette flyet hadde ikke det og det skulle jeg etter hvert få erfare betydningen av. 

Da alle mann, mener å huske at det var et par kvinner også, omsider fikk innta setene ombord i flyet, var spenningen på topp hos meg. Vi kom oss etter hvert opp i lufta. Været var strålende og jeg fulgte nøye med landskapet under, da jeg hadde fått vindusplass på babord side – rett bak vingen. På turen oppover braket og smalt det i ørene. Dette ga seg da stort sett etter hvert når vi var kommet opp til det som jeg nå vet heter apex (høyeste punkt). 

Det gjorde egentlig litt vondt i ørene hele veien. Jeg hadde jo aldri hørt om å utligne trykket i ørene på den tiden. Vi fløy utover Nordsjøen. Den var knall blå i likhet med himmelen over. Jeg kan ikke huske hvor lenge vi hadde vært i lufta, da min betraktning av verden utenfor plutselig ble helt svart! Kan egentlig ikke huske om jeg ble redd eller om jeg tok form av et spørsmålstegn. Kort tid etter at min lyseblå betraktning av verden brått ble avbrutt, kom en rolig stemme over høytaleranlegget ombord. Denne forkynte som den naturligste ting i verden at det var litt problemer med babord motor og at kapteinen hadde stoppet den. Denne fly maskina fløy utmerket med bare en motor. Det viste seg å holde stikk. Tror vi landet på Schiphol etter ca 3 timers tur. Fra nedstigningen husker jeg at det gjorde fryktelig vondt i ørene og at jeg nærmest var helt døv etter vi landet. Det tok flere dager før hørselen var helt tilbake. Senere fikk jeg vite hvorfor min betraktning ut vinduet skiftet fra lyseblått til kullsvart. Det var et oljetrykk rør som hadde sprunget lekk og sprayet hele babord side med svart motorolje. 

Dette er samme flytype som vi fløt med til Rotterdam i 1961. En DC3

MS Francisville var enda ikke kommet inn til Rotterdam havn da vi ankom. Vi ble fraktet til Sjømanns Hotellet i Rotterdam. Der ble vi vel nærmere en hel uke før båten kom inn til havn. Det var nærmest ingen av oss som hadde noe særlig med penger. En av karene blant oss var maskinsjef og kunne nok dette gamet både ut og inn. Han fikk ordnet med agenten vår i Rotterdam slik at vi fikk et lite forskudd på hyra. Jeg fikk 10 Gulden som på den tiden tilsvarte omkring 20 kroner. 

Sammen med et par andre gutter på min alder, dro vi på «byn”! Vi måtte jo sjekke ut sjøfartsbyen Rotterdam. Vi var nok litt forsiktig heldigvis, for vi startet ut med Coca Cola og is i et glass. Men vi gikk videre og fant et større sted med mye folk og ikke minst mange jenter. En av guttene som var med var fra Oslo, han var over 17 år og nærmet seg vel 18. Han var nok den mest “verdensvante” av oss tre og foreslo at vi skulle smake på det Hollandske ølet. Som sagt så gjort og plutselig hadde jeg en halvliter foran meg. Jeg hadde jo erfaringen fra mitt tidligere besøk ombord på den tyske båten friskt i minne, så jeg var litt skeptisk, men lot det stå til. Jeg konsumerte halvliteren sammen med de andre to. Jeg syntes ikke det var godt så det tok sin tid for meg. Men det er klart, etter en halvtime og en halvliter innabords så ble man jo i storform. Det gikk fort å bli verdensvant! Jentene der inne var uvanlig vennlige og gjorde seg veldig likendes. Dette var livet! Jeg forstod jo ikke den gang at de i virkeligheten var ansatt av stedets eiere for å åpne lommebøkene våre. De ville ha oss til å spandere drinker på dem. Noe vi var veldig villige til. Det skulle vise seg at det gikk veldig hardt utover mine ti Gulden, og det brennfort! Enda så billige drikkevarene var. Mener å huske at prisen jeg betalte for min halvliter var mindre enn en halv Gulden. Ingenting så galt at det ikke var godt for noe. Da pengebeholdningen min var redusert til bare noen små mynter og jentene forsvunnet, var det bare å begynne på veien tilbake til Sjømanns Hotellet. Da var sjømannslivet en sørgesang! Ingen flere utskeielser for min del før båten ankom kaia. Dette var bare en forsmak på hva som senere kom, men jeg hadde da lært meg noen nye realitets-rutiner.

Her er gutten ett år senere og en langt mere “verdensvant” 17 åring

En livsreise – Del 7

Etter konfirmasjonen sensommeren 1959, ble det fra høsten av ett år i framhalsskole-klassen på Bjørgan. Vi fikk en helt ny lærer fra Sunnmøre som het Kåre Ertresvåg. I tillegg hadde vi lærere i sløyd og i husstellfaget. Henholdsvis Holder og Marit Røthe. 

I løpet av skoleåret ble det av fotograf Solvik i Namsos laget et klassebilde. Bildet ble satt sammen fra enkeltbilder til en collage. Det var elever både fra klassen på Bjørgan og fra Solhaug skole. I collagen var jenter stort sett plassert på venstre side og bildet. Deriblant havnet også jeg i første utkast fra fotografen. Navnet mitt var blitt til Kirsten og ikke Kristen. Dette ble jeg litt mobbet for og enden på den visa ble at jeg forandret stavingen på navnet mitt til Christen slik det er i dag. Siden jeg i hele mitt voksne liv har hatt mye kontakt med folk fra USA, ble det etter hvert vanlig å bare kalle meg Chris. Christen på amerikansk er et jentenavn.

Dette er bildet fra framhaldskolen som jeg forteller om. Jeg er i nest øverste rekke mellom 2 jenter men har har jeg fått forandret navnet fra Kirsten til Kristen

Etter framhaldsskolen så var det mulighet til å søke seg inn på et 9. skoleår ved Malm linjedelte ungdomsskole. Så vidt jeg husker så ble det sagt at Malm linjedelte var den 3. skolen i landet som fikk innført 9-årig skole. Jeg søkte på en linje som den gang het almenpraktisk handel- og kontorlinje. Vi var 17 elever som startet på den linja – 15 jenter. Jeg som den ene av 2 gutter. Dette ble starten på en hybeltilværelse for meg. Jeg flyttet altså hjemmefra og til min hybel på Øra i Malm som 15-åring. Det gikk jo for så vidt helt greit, både med skolearbeid og annet stell. På den tiden hadde Malm mange sjøgutter som skulle få direkte betydning for min fremtid. 

Jeg avsluttet forrige blogg med å fortelle litt om min historie som elgjeger. Det har blitt antydet at jeg sannsynligvis var landets yngste i denne kategorien. Det tror jeg ikke, men muligens landets yngste som selv ladet patronene og gikk på elgjakt alene. Da jeg hadde summet meg litt etter elgfallet, jeg var skikkelig redd nå husker jeg, så hadde jeg forstand nok til å begynne å forsiktig bevege meg frem mot det som viste seg å være en død elgku. Dyret hadde sluttet å bevege seg innen jeg kom frem. Jeg husker den blødde mye. Nå stod jeg her helt rådvill foran et stort dødt dyr uten å ha noen som helst formening om hva jeg nå skulle forta meg. Jeg hadde faktisk ikke engang tenkt på og ta med meg en kniv! Etter en stund, som jeg ikke husker noe som helt fra, så hadde jeg besluttet å gå den snaue kilometeren hjem til huset. Her fikk jeg satt på plass geværet og gjemt de resterende av patronene jeg hadde laget. Tiden deretter husker jeg ikke så mye fra før jeg hørte det kom noen til huset. Det viste seg å være en nær slektning som oppholdt seg på nabogården. Tilfeldigvis hadde han hørt smellet da jeg skjøt. Han visste sannsynligvis at jeg var alene hjemme og hadde kommet for å undersøke hva som foregikk. Etter hvert fikk jeg tilstått ovenfor ham hva jeg hadde gjort. Da ble det funnet frem kniver og annet nødvendig utstyr og jeg måtte vise ham hvor elgkua lå. Jeg husker jeg hjalp til så godt jeg kunne og følte meg elendig og kvalm. Vi fikk tatt ut innvollene på dyret og så ble den liggende slik til han fikk samlet inn flere for å ta seg av resten. Jeg måtte sitte vakt for å passe på så ikke rev og fugler kom og forsynte seg av dyret. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg måtte sitte der før to andre karer i tillegg kom. For meg virket det som en evighets-tortur. Jeg forstod etter hvert at min eldre slektning hadde tatt på seg ansvaret for fellinga av elgen. Han var en del av det lokale jaktlaget. Jeg husker ikke om jeg ble lettet over dette. Mitt navn kom aldri, så vidt jeg vet, opp omkring denne jakta. Jeg tror heller ikke mine foreldre noen gang ble informert om hva som egentlig skjedde. De nevnte i alle fall aldri episoden. 

Etter konfirmasjonen var det på den tiden vanlig å ta på seg finstasen fra konfirmasjonen og gå på dansefester på bygda. Den første anledningen for meg ble avsluttningsfesten for Skogskolen på Langvassheimen. Det var musikk og dans på plassen mellom hovedbygningen og Langvatnet. De fyrte opp et stort bål som var den eneste belysningen over plassen. Dagen for avsluttningsfesten høljregnet det. Jeg syklet opp til Langvassheimen og ble selvfølgelig gjennomvåt. Men det stoppet meg ikke når jeg hadde bestemt meg for noe. Jeg var jo bare 14 år så danseferdighetene var nok ikke særlig utviklet. Men jeg hadde da lært noen trinn både fra min mor og en litt eldre nabojente. Jeg hadde imidlertid ikke selvsikkerhet nok til å by opp en jente. Etter en stund ble jeg imidlertid dratt med ut på “gulvet” av en litt eldre jente som jeg kjente godt. Vi, eller rettere sagt jeg, snublet oss gjennom et par danser i regnet. Jeg hadde fått min første dans på en fest i gjennomvåte klær. Det ble etter hvert litt enklere å gå på dansefester. Selvsikkerheten tok seg betraktelig opp etter hvert. På den tiden hverken røkte eller drakk alkohol, og det er jeg veldig glad for. 

Hybeltilværelsen på Malm var jo både en spennende og utfordrende tid. Som 15-16 åring, som skal styre sitt eget liv, er det mange fristelser og feller. Jeg slapp vel stort sett unna de store utfordringene, men det er klart at det ble endel press fra venner om å være vertsskap til privatfester. Det var vel bare en gang det gikk over streken. Det ble litt mange på hybelen min så noen tok seg inn i vertskapets territorium. De stolte vel på meg for alt stod ulåst, selv om verten var bortreist den helga. Noen av gjestene mine tok altså i bruk deres stue og tilhørende musikkanlegg. Dette ble selvfølgelig oppdaget, og jeg måtte stå ansvarlig med tilhørende refs. Jeg overlevde heldig vis og fikk fortsette å bo på hybelen etter episoden. 

I tolvårsalderen hadde jeg kjøpt meg gitar og samtidig et gitarkurs med Per “Elvis” Granberg. Det var vel omtrent samtidig med at han ble kåret til Oslo’s rockekonge. Mener det var i 1957/58. Jeg ble etter hvert en brukbar “kompgitarist” og var veldig glad i å synge Elvis. Hybelen min på Malm lå i andre etasje. Høsten 1960 når jeg begynte på Malm skole, brukte jeg, når været var fint vær, å åpne vinduet på hybelen og synge Elvis-låter for full hals. Joda, jeg fikk faktisk publikum, stort sett en håndfull lokale jenter som var 2-3 år yngre enn meg. “Konsertlokalet” var en gressplen bak huset. Til min store tilfredshet kom de tilbake omtrent hver gang jeg hadde opptreden. Jeg hadde fans! 

Den gang hadde Malm mange yngre gutter som hadde prøvd livet i utenriks sjøfart. Utover året, etter hvert som jeg ble kjent med flere, brukte vi om kveldene å møtes på Samfunnskaffeen eller noen ganger på Larsen’s. Historiene de fortalte om sine opplevelser ble nok veldig besnærende for meg. På vårparten hadde jeg bestemt meg for å søke hyre i utenriks fart etter endt skole på Malm. Tidligere hadde planen vært å søke på Handelsskolen på Steinkjer. 

Under mitt skoleår på Malm, kom det ofte ganske store skip inn for å hente kis fra gruva. En tidlig vårdag en helg, var en av mine kamerater og jeg ute på fjorden og fisket. Mens vi var der ute kom det et tysk skip og ankret opp på reden ikke så langt fra der vi lå med robåten vår. Nysjerig som vi var rodde vi nærmere og sjøfolkene ombord vinket oss inntil skutesida. De ville ha oss til å ro dem til land etter endt arbeidstid på kvelden. Dette var jo svært spennende og vi stilte opp som avtalt. På kvelden, etter nattlivet på Malm var over, skulle vi ro sjøfolka ut til skipet igjen. Mener å huske det var klokken 23. Vi ble bedt med ombord for å se på skuta deres. Tyskere er jo veldig gjestfri. Vi skulle få en kasse øl for jobben med å frakte sjøfolka frem og tilbake til skuta. Vi ble med ombord og vi ble tilbudt en flaske øl hver. Jeg aksepterte litt tvilende en liten brun flaske som var merket Holstein. Jeg hadde aldri tidligere smakt slikt øl og var nok ikke helt overbegeistret for smaken. Jeg husker jeg drakk omtrent halvparten av flaska. Jeg ble ble plutselig temmelig omtåket. Min kamerat og jeg fikk etter hvert med oss ølkassa ombord i robåten og stevnet for land. Jeg husker dette veldig godt og ser enda for meg denne kassen med Becks øl. Det var på grønne flasker. Vi gjemte ølkassa i et naust som ikke var i bruk. Det ble ikke noe mere øldrikking på oss. Enden på visa ble at vi solgte hele kassen til et par av de voksne sjøguttene. Da ble det bra med penger til Jukebox’en på Samfunnskaffeen og Larsen’s.

Dette ble min føste båt i 1961. Her jobbet jeg som førstereis messegutt i litt over 6 måneder. Jobben som messegutt var egentlig en utakknemlig jobb. Første 4 måneder i offisermessa var grei, men så ble jeg flyttet til mannsakpsmessa med omkring 35 mannskaper, da ble det en annen dans. Offiserene fortrakk en ung kvinne i messa si iver meg. Jeg bebreider de egentlig ikke.

Eksamen på handel- og kontorlinja gikk greit og jeg avsluttet hybeltilværelsen på Malm. Det hadde vært endel diskusjon med mine foreldre angående mitt valg om å reise ut i utenriks fart. De ville jo at jeg skulle fortsette med skolegangen. Jeg hadde gjort det veldig bra på skolene til nå og de hadde nok et godt argument om at jeg burde fortsette. Jeg gav meg imidlertid ikke og til slutt gav de opp og lot meg få viljen min. Jeg søkte hyre hos flere rederier og fikk ganske raskt napp hos et rimelig stort rederi – A. F. Klaveness Co A/S på Lysaker. Jeg ble tilbudt og aksepterte en jobb som messegutt på en stykkgodsbåt med to midtskip som hette M/S Francisville. Den 22. juli 1961 fulgte min far meg på bussen til Steinkjer. Derfra skulle jeg ta toget alene til Trondheim. Jeg hadde aldri vært i Trondheim tidligere, og måtte først finne frem til Sjømannskontoret. Det gikk greit og personalet på kontoret sendte meg videre til sjømannslegen og et par andre. Jeg ble godkjent og formelt mønstret på M/S Francisville som messegutt samme dag. Så måtte jeg innom et reisebyrå, mener det hette Berg-Hansen, for å få utlevert billett med nattoget til Oslo, senere på kvelden. Fremme i Oslo neste morgen, skulle jeg melde meg for et reisebyrå på Karl Johansgate for å få informasjon om ferden videre til Rotterdam i Holland. Jeg visste jo intet om hva som skulle skje angående reisen videre til båten. Dette var uhyre spennende.

En livsreise – Del 6

Jeg ble konfirmert i 1959. Det var det siste konfirmantkullet i bygda som kunne stille i vanlige klær. Jenter i de flotteste kjoler og vi gutter i fine blådresser. Ås kirke, som den den gang het, var 101 år det året. En annen litt uvanlig ting, i forhold til dagens ritualer, var at vi ble konfirmert på sensommeren, søndag 30. august. Jeg husker ikke hvorfor det ble slik. Vi ble innskrevet som konfirmanter engang tidlig på vårparten. Så vidt jeg husker gikk vi til presten, Wilhelm Piene hette han, på ettermiddagen en dag i uka. Vi hadde konfirmantskolen inne i selve kirka. Det var enten fordi at vi var temmelig mange konfirmanter eller det var restaureingsarbeider som forgikk i annekset. Etter konfirmantskolen ble det som regel en tur til idrettsbanen med forskjellige aktiviteter. Det var den gamle grusbanen som fortsatt er synlig i dag. Den ligger rett ved siden av FV17 der veien krysser Bjørgbekken. Senere på kvelden var det ofte samling på kafeen til Sigrid og Ole Sæther. Husker ikke om den hadde et navn. Husker bare at det var ett hvitt skilt med svarte bokstaver hvor det stod; KAFE. Der var det Jukebox med de siste popmelodier fra platetoppen. 

Jeg får ro i sjelen når jeg tenker tilbake på alle de fine opplevelsene jeg hadde som barn og ungdom. Jeg husker spesielt godt somrene med skolefri. Jeg har alltid vært en morgenfugl og var tidlig på beina. Ofte lenge før andre stod opp. Mang en morgen satt jeg i morgensola på trappa foran huset sammen med vår elghund Snøgga. Hun var en rolig og trofast venn med mange elger på CV’en sin. Jeg drømte meg nok helt bort mange ganger. Hovedbeskjeftigelsen i de tidlige morgenstunder var å finne fiskestanga. Som oftest var dette en smekker “bjørksvei”, med tilhørende fiskesnøre av «bjønntråd”. En fiskekrok i en eller annen fasong. Ikke rent sjelden var dette en tilbøyd knappenål. Fiskekroker kostet penger på Samvirkelaget. Heller ikke den gang vokste penger på trær. Turen gikk som oftest til Engbekken, som var full av ørret og en og annen ål. Fisketuren begynte oftest helt øverst på innmarka der bekken for det meste var smal med små kulper. Snøgga fulgte som oftest med på turen. Noen ganger hadde jeg smurt et par brødskiver, ofte med bare smør på. Smøret var hjemmelaga og jeg husker fortsatt den gode smaken. Jeg delte nistepakken med min turkamerat Fisketuren gikk som oftest hele veien nedover bekken mot utløpet i Øyongen. Det kunne vel dreie seg om en distanse på halvannen kilometer med alle  kroker og kriker i bekken. Ofte var også katten min, Lussi, med på disse turene. Fikk jeg en liten ørret på turen ble den tildelt Lussi etter at fisken var avlivet. Slik fortsatte sommermorgene mine i flere år. Jeg minnes tiden med et visst savn i hjertet.

Sommeren 1954 var det forventet forøkelse i familien. Min mor skulle ha barn nummer fem utpå sommeren. Den gang visste vi jo ikke hvilket kjønn det ble, så spenningen var stor da hun om morgenen den 23. juni ble kjørt til Namdal sykehus. Etter hvert kom det en husmorvikar til gårds. Tror hun hette Marit Dale og var fra Vemundvik. Mot kvelden kom det endel besøk til gården. Det var jo St. Hans kveld. Det var naboer og slektninger fra gårdene rundt omkring i fjellbygda. Det var vel ikke helt unaturlig at det ble medbragt endel hjemmebrygga godsaker. Polet var vel nærmest et ukjent begrep da nærmeste utsalg var i Trondheim. Det ble spilt forskjellig musikk på en sveivegrammofon. Tror den var tatt med fra Bukta. De hadde en slik. Min far spilte trekkspill. Vi to eldste barna, Johnny og jeg, fikk lov å være endel av festen litt utover kvelden. Stemningen var god. Slik jeg husker det så koste alle seg. Min far John, var for såvidt ikke helt fornøyd med at noen spilte sangen “Kjære John” litt for ofte. Antagelig for å erte ham litt. Han var jo tross alt en mann på 48 år og skulle bli far for femte gang.

Dagen etter, St. Hans dagen, kom det melding om at min mor var nedkommet med en velskapt gutt, som det heter. Jeg husker slett ikke hvordan min egen reaksjon var på det. Jeg var jo da ni år og tenker jeg opplevde dette som spennende. Den gang lå mødre på fødeavdelingen omkring en uke før mor og barn fikk reise hjem om alt var greit. Jeg husker den store dagen da min lillebror og mor var ventet hjem. Ventetiden og spenningen var temmelig drøy! Men utpå ettermiddagen var det dags å hilse på lillebror Willy for første gang. Jeg var visst en ganske stolt storebror ble jeg senere fortalt.

Dette er det første bildet som jeg husker jeg fotograferte av Willy. Bildet er fra desember 1959 og han var da 5 år gammel. Elghunden hette Jeger. Bildet er fotografert det året jeg ble konfirmert. Jeg hadde kjøpt kamera og film for nesten alle konfirmasjonspengene mine. Arena for portrettet er ganske nylagt is på Øyongen med litt nysnø på. Var det her jeg la grunnlaget for mitt senere valg av yrke? 

I september 1957 døde min mormor Målfrid i Grong. Jeg var da 12 år gammel. Hun ble gravlagt i Grong kirke. Jeg var med i begravelsen som var en tung dag for meg og ikke minst min mor. Det skulle ikke bli det eneste dødsfallet i nær familie det året. Min onkel Per, som bodde i New York, døde plutselig på en sjøreise til Bombay. Han var sjømann og arbeidet for Wilhelm Wilhelmsen rederi. Min kontakt med onkel Per var brevveksling. Eller kanskje kan vi kalle det reisebrev fra hans side. Vi hadde mye kontakt via brev hvor han fortalte spennende historier fra sitt liv på de syv hav. Hans plutselige bortgang ble en stor belastning for min mor. Hun og Per stod hverandre nær. Hans urne er også nedsatt på Grong kirkegård. 

Dette er det eneste bildet jeg har av onkel Per. Han sendte det til meg i et brev i den tiden vi brevvekslet. Her ser vi han ombord på sitt siste skip sittende på bakken, på vei gjennom Suez kanalen. Den store lyskasteren, som var påbudt for skip som skulle passere kanalen, forteller den historien. 

I løpet av dette året ble jeg også grunnlegger av gutteklubben Sprint. Jeg samlet sammen alle guttene i fjellgrenda og fikk startet en klubb med ni medlemmer så vidt jeg husker. Jeg ble valgt som formann, som det den gang het. Vi hadde også både kasserer, styremedlem og materialforvalter. Kan ikke huske hva vi hadde å forvalte, men slik var det. Vi hadde egne jakkemerker som vi fikk kjøpt fra guttekubben i Norsk Barneblad. Klubben var temmelig aktiv. Vi arrangerte både hopprenn, kombinert hopprenn og langrenn om vinteren. Hopprennet var i vår egen bakke i Fosslia. Vi bygde bakken selv med dugnad. Man kunne hoppe en 25 – 30 m der så vidt jeg husker. Vi hadde bra deltagelse av guttehoppere fra hele bygda når vi arrangerte konkurranser. Mener å huske at det dukket opp noen tilskuere også! Langrennet foregikk på forskjellige steder. Om sommeren var det fotballtrening og friidrett som stod på programmet. Er litt usikker, men mener klubben eksisterte frem til jeg som 15 åring skulle begynne på mitt 9. skoleår på Malm ungdomsskole. Jeg måtte da bo på hybel på Malm. Jeg husker ikke om vi offisielt la ned klubben eller om den bare gikk i oppløsning av seg selv. Kanskje eksisterer den enda! 

Høsten det året Willy ble født, dro jeg på elgjakt – alene! Jeg var jo kun 9 1/2 år så hvordan kunne dette skje? Jeg er litt usikker på foranledningen til at jeg var alene hjemme, men har en vag anelse om at det dreide seg om Willy’s barnedåp. Det var i alle fall slik at jeg blånektet å være med resten av familien da de skulle bort denne dagen. Er temmelig sikker på at dagen var en søndag tidlig i oktober. Grunnen til at jeg ikke ville være med familien den dagen var nok, uten tvil, at jeg hadde planlagt andre aktiviteter. Elgjakta var begynt og jaktlaget hadde allerede vært på jakt noen dager uten å felle elg. Etter at alle andre var ute av huset satte jeg i gang med planene mine. Jeg visste jo godt hvor far hadde Kragen oppbevart. Den var altså tilgjengelig. Vi bodde jo i villmarka så det var ikke uten grunn at det var slik. Det oppstod imidlertid et problem – jeg kunne ikke finne ammunisjon! Imidlertid fant jeg de nødvendige komponenter til å lade skudd. Jeg hadde ved flere anledninger sett på far når han ladet egen ammunisjon. Ladepressa var en innretning som stod på en halvmeter lang plankebit. Men før jeg kunne lade skudd måtte jeg ta ut den gamle tennhetta fra tomhylsa. Dette ble i den tiden utført med en egen redskap som bestod av en liten stang på et rødt lite skaft som man satte inn i tomhylsa. Deretter var det en slags klo med en spiss stift som fikk tak i den brukte tennhetta slik at den ble vippet ut. Jeg hadde lokalisert kulene jeg hadde sett min far brukte til ammunisjon for elg. Etter dette forarbeidet var det bare å presse inn ny tennhette, fylle i sånn passe mengde med krutt og presse inne den nye kula. Vips så hadde jeg startet min ladekarriere! Mener å huske jeg ladet en 4-5 patroner. Allerede ved 7 årsalderen hadde min far latt meg få begynne å skyte noen skudd mot blink, med Kragen. Med andre ord var jeg ikke helt fersk skytter. Jeg hadde oppnådd å treffe blinken noen ganger. 

Jeg var godt kjent med dyrelivet på eiendommen vår og visste veldig godt hvor det var et elgtråkk ikke veldig langt fra huset. Dit dro jeg, la meg i bakhold bak en stor furustubbe – med Kragen i godt anlegg. Det virket som en evighet, jeg var jo kjent for å være litt utålmodig av meg. Omsider kom en stor elgku, uten kalv, ruslende bedagelig opp i min retning. Elgkua kom fra der jeg ventet at elg skulle komme. Til slutt var elgen bare en 50 – 60 meter unna bakholdet mitt. Ja, jeg skjøt, elgkua datt og rullet over på rygg. Jeg husker de lange beina sparket i tomme lufta. Nå først begynte realitetene å sige inn over meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette hadde jeg nok ikke tenkt på før “jakta”. Så nå, som seg hør og bør av en niåring med skarpladd gevær, ble jeg faktisk skikkelig redd! Resten av denne episoden, min første elgjakt i eget regi, er en historie i seg selv, og jeg skal i denne omgang ikke gå nærmere inn på den. Det ble imidlertid ordnet til det beste både for meg og jaktlaget

En livsreise – Del 5

Før krigen hadde min far bil. Den ble imidlertid plukket fra hverandre da krigen brøt ut for å hindre at den kom i hendene på fienden. Det var en noenlunde fremkommelig vei frem til Kårjorda ved Øyongen på den tiden. Her ses han sammen med en hund på fanget. I baksetet min tante Marie og mitt søskenbarn Aud. Bildet er fotografert på Langøra før krigen.

Omkring 20. august 1952 var første skoledag. Jeg husker bare små bruddstykker derfra. Det var mange barn som begynte i første klasse det året. Folk snakket om en rekordstor klasse – vi var vel knapt 30 stykker. Dette ble selvfølgelig en utfordring for selve skolen som hadde kun to klasserom. Ett som var beregnet for de minste, opp til og med 3. klasse tror jeg. “Storskolen” var vel fra og med 4. til og med 7. klasse i et klasserom tvers over gangen. Gangen var beregnet som gymnastikksal.

Dette bildet er fra Langøra på slutten av 30-tallet. I bilen ser vi min far, tante Marie og mitt søskenbarn Aud.

Hvordan det nå enn var, så gikk klassen min på skolen annenhver dag. Mener vi gikk tirsdag, torsdag og lørdag. Vi hadde med andre ord en fridag mellom hver skoledag. Sikkert ikke så verst sett med dagens skolebarns øyne! Siden min skolevei var både lang og tildels ufremkommelig, så måtte jeg ha losji fremme i bygda. Jeg bodde da de første to åra hos Ragna Hagen. Ho var både en snill, humoristisk og omtenksom enke som jeg kjente fra før. Ho var blant annet vaskedame på Samvirkelaget og på bakeriet hvor baker Hamstad regjerte. Hun var også syerske i bygda og hadde elektrisk symaskin husker jeg. Jeg brukte å være med henne om kveldene når hun vasket på Samvirkelaget. Hun syklet alltid til vaskejobben og jeg fulgte med på bagasjebrettet. Baker Hamstad satte fra tid til annen igjen et par “åtterwinerbrød” til oss. Disse smakte himmelsk!

Bjørgan skole nye bygg . Bygget til venstre er hvor vi flyttet til i 1954. Det andre bygget er av nyere dato.

Ragna bodde helt nede ved Bjørgbekken, i et lite halvannen etasjes hvitt hus, med et lite rødt uthus. Dette var tvers ovenfor den gamle idrettsplassen som lå der på den tiden. Denne bekken var det eneste jeg kunne sammenligne med barndomshjemmet mitt. Forskjellen var vel kanskje bare at jeg ikke kan huske at jeg noen gang fikk fisk der. Dessuten gikk Riksveien rett ved siden av. Det var grusvei den gang og det var ikke veldig mye biltrafikk. Som nærmeste nabo hadde hun Olaug og Sverre Heggdal. De hadde to barn – Solvår og Arne. Begge var litt eldre enn meg, men jeg husker jeg hadde mang en lekestund med Arne.

Etter hvert skulle jeg få oppleve at det ikke var «bare – bare» å komme inn til bygda for å gå på skole. Jeg var fra “fjellet”, som det ofte ble omtalt. Det ble etter hvert ingen «spøk» å til skolen og tilbake igjen. Det var vel på en måte slik at jeg ble sett på som en utenforstående inntrenger – en «fjellfinn» som sjargongen ville ha det til at jeg var. Min opprinnelige skeptiske holdning til skolen ble nærmest til virkelighet. Et par års tid ble et sammenhengene langt mareritt. Mobbing kaller man det i dag. Den gang het det “erting” men som nok kunne få dagens såkalte mobbing til å blekne i sammenligning. Det verste var nemlig at jeg ikke hadde noen å klage til eller søke beskyttelse hos.